En oppdagelsesreise tilbake til mørkets unnfangelse

av heavymetal.no

Black Sabbath Logo

Vår Facebookmoderator Morten Søbyskogen fant ut at han ville høre gjennom, og notere tanker, på alle studioskivene til Sabbath. Det må bare bli bra grunnlag for debatter. Hva sier du? Skal vi kjøre i gang med det som kanskje regnes som verdens første og mest definerende Sabbathskive? (yngve)

***

Morten musikalske vandring: En oppdagelsesreise tilbake til mørkets unnfangelse

Bakgrunn: "Jeg synes det meste jeg har hørt av Black Sabbath i diverse anledninger har vært ganske kjedelig. Ozzys vokal er slitsom og whiny, og ingen av de klassiske sangene har fenget meg særlig. Vokalmessig blekner Ozzy sammenlignet med Dio, og Heaven and Hell har jeg hørt en del av tidligere, i tillegg til Live Evil som jeg kjøpte en gang i sin tid.

Men så fikk jeg en ide om at siden man lever kun en gang, og det hadde vært ålreit å faktisk hatt en ordentlig oversikt over Black Sabbath-musikken om man havner i en prat om dem med folk, skulle jeg gi diskografien en sjanse og høre gjennom alle skivene til bandet.

Jeg fikk anledningen til å skrive en artikkel om min subjektive reise gjennom Black Sabbaths diskografi, så følgende er mine forventninger/tanker til hver skive, samt tanker etter gjennomhøring. Skivene høres gjennom i noe forskjellige settinger, alt ifra jobb, fritid og
bilkjøring, så jeg får et generelt og variert inntrykk uten å dykke for mye i dybden. Dette er ikke ment å være album-anmeldelser, men mer en beskrivelse av min opplevelse.

Så jeg antar hovedgreia med dette er å kjøre gjennom diskografien til band jeg ikke er så veldig begeistret for, og få et totalt inntrykk av diskografien dems, og så gjøre opp en 100 % informert mening. Og første entitet i dette prosjektet er det Black Sabbath som står for tur.

***

Black Sabbath 1970

Black sabbath (1970)

ForventningDette er hvor alt startet, så jeg sparer forventningene til jeg vet hva jeg har med å gjøre.

Lets go!

Konklusjon: Overraskende nok liker jeg en del av materiale her, til å være at jeg ikke er særlig glad i kjempetidlig heavy. Stemningen og lyden de har på produksjonen (eventuelt mangel på produksjon) skaper en veldig ektefølt men også ubehagelig stemning. Om dette er doom eller tidlig heavy kan man vel diskutere, men det er absolutt gode innslag av tidlig doom. Jeg er ikke fan av Ozzys stemme generelt, men jeg skal innrømme at til dette materialet, spesielt høydepunktet Black Sabbath, er som tatt ut av en okkult skrekkfilm.

Overall så mister jeg dog fort interessen utover skiva, og det bærer mer preg av å være en jam, hvor de startet med noen veldig gode ideer som bare fløt utover. De eneste låtene jeg virkelig husker etter gjennomhøringen er Black Sabbath og N.I.B. Hadde resten av skiva hatt stemningen og sjelen som disse har, ville det vært en bra skive. Men en debutskive er tross alt en debutskive, selv Maiden trengte et par skiver før de virkelig kom seg (merk hvordan jeg holder meg her...Y), så med en lett følelse av optimisme så ser vi hva Black Sabbath lærte av første skiva om hva som funket og ikke og tok med seg videre.

***

Sabbath Paranoid

Paranoid (1970)

ForventningJeg biter meg umiddelbart merke i at denne er utgitt samme året som debutskiva, det bringer  frem en vag skepsis før jeg allerede har startet å spille denne. Som regel trenger band litt tid for  å skrive gode låter mellom album, og to album på ett år høres ut litt vel overivrig ut. Med mindre  de hadde skrevet nok låter til flere album før de startet innspilling av debutskive. Men om så  burde de ha satt inn de sterkeste låtene på debutskiva? Og hvis det er tilfelle, kan denne  neste skiva ende opp med å bestå av mange b-sides som ikke var bra nok for debutskiva?

La oss bare starte. Oppsummert forventning er: Jeg håper de bringer videre den dystre doom-riffinga og stemningen, holder på de okkulte tekstene om satan og annet og ikke roter seg bort.

Konklusjon: Det var flere låter jeg husker etter gjennomlyttingen, og det er stort sett fordi det er klassikere man har hørt veldig mye. Og det gjør også at man allerede er litt lei dem og som har bidratt til den forutinntatte holdningen min til Black Sabbath. Og siden dette er en 100% subjektivt reise gjennom musikk dems, fremstår denne skiva rent interessemessig svakere enn debutskiva. 

Rent kommersielt er nok sangene jevnt over sterkere på Paranoid så klart, det er en grunn til at det er mange klassikere, men jeg synes de har begynt å gå mer bort fra den okkulte doomen de flørtet med på debuten. Tekstene omhandler, etter hva jeg klarer å tyde gjennom Ozzys sutresynging, mye krig (War Pigs og Iron Man), men å lese tekstene er utenfor scopet til denne artikkelen.

Av de låtene som er relativt ukjent for meg, bet jeg meg merke i Hand of Doom som noe positivt. Dessverre blander de inn mye rock-/bluesaktige elementer i musikken, noe som tar bort det mørke og dystre som jeg gjerne ønsker av dem.

Alt i alt ikke mye ved denne skiva som overrasker eller appellerer til meg, og jeg setter heller på debuten. Vi får se hvordan de utvikler seg på neste skive.

***

Sabbath Mor

Master of Reality (1971)

Forventning: Vi skal bare ett år videre fra forrige skive før den tredje Sabbath-skiva kommer ut, men det er fair, man kan skrive mye på ett år om man er fokusert og kreativ. Lerretet er blankt for min del, og jeg er så åpen jeg kan være når vi nå starter.

Konklusjon:  Oi, hva skjer med gitarlyden, mye mer introvert lyd enn før. Interessant. Jeg vet ikke om jeg liker den, den føles litt mindre levende enn den som er brukt på tidligere skiver, men samtidig har den litt tonen som Adrian og Roy Z har på Chemical Wedding, bare at dette er 35 år tidligere. Ergo, litt mer doomy gitarlyd. Her ble jeg veldig positivt overrasket. Det virker som Iommi har  plutselig brutt ut av et mønster og leker seg både med heavy riff, dystre tekster og har droppet  mye av rock-/bluestullet han drev med tidligere. Det er i tillegg et par korte intermission-låter,  Embryo og Orchid, samt enkelte folk-elementer i noen partier. Denne skiva likte jeg veldig godt.

Sanger som stikker seg ut er After Forever, Children Of The Grave og Solitude, men jeg har faktisk ikke noe negativt å si om de andre sangene. Det groover, og jeg må si gitarlyden faller på plass etter hvert, og det er en riktig så god skive. Denne er i tillegg mye mer spennende enn Paranoid og debutskiva. Dette er det jeg håpet å få av oppfølgeren til debutskiva.

Forventningene mine skrus veldig opp idet jeg går videre til neste.

***

Sabbath Vol 4

Vol 4. (1972)

Forventning: "Iommi og co. holder på effektiviteten og gir ut sin fjerde skive ett år etter Master Of Reality, og de  klarte å innfri da, så man må bare håpe de klarer dette denne gangen også?"

Konklusjon: "Skiva starter veldig anonymt, med en helt annen stemning enn det tyngre og melankolske fra forrige skive. Changes var en låt som var mindre anonym, men hadde kanskje passet godt inn på en nyere Ozzy-soloskive. Den føles dog malplassert på en skive som dette som skal følge opp Masters O f Reality. Låtene er veldig rock'n roll/blues, og jeg lurer på hva som har skjedd med det bandet jeg virkelig digget for ett album siden. Man har en låt som Snowblind, som låter ganske Sabbath-ish, ellers hører jeg at de prøver seg på noe kvasi-interludes med Laguna Sunrise, men det føles helt out of place. Heldigvis, om ikke annet, avslutter skiva med Under The Sun, som er en bra låt. Hovedriffet her er ganske kult, og her har vi noen hint tilbake til det essensen av skiva burde lått for å følge opp Masters of Reality.

Alt i alt en ekstremt rotete sabbath-skive, det virker på som om de, eller Iommi, aldri klarer å finne ut hvor og hva han egentlig vil, og det hele fremstår som en slags demo som ikke har gått gjennom det kritiske øyet til...noen som vet bedre :). Oh well, denne kan jeg fint slippe å høre
igjen, da fortsetter jeg med neste skive som har et kjent navn."


***

Sabbath Bloody 73

Sabbath Bloody Sabbath (1973)

Forventning: "Ja, hvorfor bruke mer enn ett år på neste skive, etter fadesen som var Vol 4? Jeg hopper uti det her med en veldig skepsis og lave forventninger."

Konklusjon: "Jeg vet at jeg har hørt flere av låtene fra denne skiva, tolket av Metallica på deres Garage Inc.-album, og jeg digger den versjonen, så jeg har allerede en positiv forutinntatthet i dette tilfelle. 

Jeg hører helt klart fra første låt at her begynner Sabbath å trå skikkelig inn i heavy metal-sjangeren, med riffingen i Sabbath Bloody Sabbath, og jeg storkoser meg gjennom hele låta. National Acrobat er en av låtene Metallica har covret, og jeg må helt ærlig si at det er mye
mer punch i Metallica sin cover, til tross for at de spiller en medley. MEN, her kjører Sabbath på med gitarharmoni, og overall liker jeg dette. Det er noe helt annet enn doomflørtinga de har gjort tidligere, men dette funker veldig bra fordi det virker foreløpig ganske gjennomført.

Jeg  føler også at jeg ser et mønster med Fluff, det virker som Iommi liker å ha noen instrumentale  sanger som er mer gitarorienterte.

Etter å ha hørt meg gjennom på denne skiva sitter jeg igjen med et blandet uttrykk. Det virker som at de prøver seg på en mer heavy metal-riffete stil, og dette funker veldig bra på de første sangene, men atter en gang bare fjases det bort i sanger uten identitet og en helt annen
stemning og følelse mot slutten av albumet. Dessverre ender denne med at det eneste som sitter igjen er BSB og NA, muligens grunnet mitt sterke nostalgiske forhold til dem gjennom Metallica, men også fordi de har en veldig unik sound i seg.

Jeg blir så klart veldig usikker på hva jeg skal forvente på neste skive, men med tanke på at de drev med litt doom og rotet seg bort i starten før de endelig traff med Masters of Reality, håper jeg at de nå følger samme oppskrift - men at det er heavy metal de klarer å perfeksjonere på neste, eventuelt etterfølgende skive. Vi får se."

***

Black Sabbath Sabotage

Sabotage (1975)

Forventning: "Oi, her har det faktisk gått 2 år siden forrige skive. Hva som har skjedd i løpet av denne tiden vet jeg ikke, men man kan jo håpe at Iommi og co har gått grundig i boksen av selvkritikk og refleksjon og tenkt ut hvordan de kan skape det mesterverket alle venter på, etter å ha vært gjennom en cocktail av veldig mye rart. Om de klarer å eventuelt merge det beste av doom- OG heavy-elementene fra de siste 5 skivene, og skape sanger med egenart, kan det jo være vi får det ultimate Sabbath-albumet nå. Lets go!

Konklusjon: "Øøh, er det noe galt i overgangen mellom sang 1 og 2? Slutter litt for brått. Uansett, etter noen sanger hører jeg at Ozzys vokal låter litt mer aggressiv enn på tidligere skiver. Gitarene er kanskje også litt mer intense, men dessverre er gitarlyden så tynn og uten fylde så tyngden uteblir.

Halvveis ute i albumet merker jeg at tålmodigheten begynner å ta slutt, og jeg lengter etter Dio-skivene som jeg vet kommer...etterhvert.

Sangene er ekstremt intetsigende, det er altfor lette og bluesy riff. Hvor er det mørke, dystre ELLER de skikkelig heavy-orienterte sangene? Det her holder absolutt ikke mål, og det er ingenting ved tekstene som heller fanger min interesse. Jeg forsøker å bare holde ut de siste 3 låtene.

Supertzar var litt unik, uten at den var spesielt bra, men litt eksperimentell og annerledes. The Writ prøver å være en episk lang låt, men det er rett og slett ingenting interessant i sangen, riffene er intetsigende, og Ozzys stemme hjelper jo ikke på no. Generelt sitter man da igjen og bare tenker på andre ting.

Alt i alt, dette var noe skikkelig møl. Det virker helt blottet for inspirasjon, ingen låter sitter egentlig igjen som noe minneverdig, og fallhøyden er desto høyere etter mine forventninger og håp. Uff, det var skuffende. Men, kanskje de hadde et par dårlig år, og at de kom seg litt igjen med låtskrivingen til nesten skive. Så vi bare fortsetter ...

***

Black Sabbath Techincal

Technical Ecstasy (1976)

Forventninger: "Å høre gjennom 6 Sabbath-skiver i løpet av en dag kan ha blitt litt mye, og jeg merker at når jeg kom til siste del av forrige skive var jeg skikkelig lei. Etter et par dager med pause er jeg klar for å gyve løs videre med Technical Ecstasy. Jeg husker at forrige skive var en ganske stor skuffelse, og det virker som om Iommi virkelig sliter med å kjøre en konsekvent stil, noe jeg tror Sabbath trenger for å skape et bra helhetlig album. Men med litt friske ører har jeg dermed ikke de store forventningene til denne her, men jeg er litt redd det blir mye middelmådig. 

Det er gått 1 år siden siste skive, og vi ser hva de har klart å sette sammen nå.

Konklusjon: "Skiva bærer preg av å være veldig rock'n roll med mye fokus på tapt kjærlighet på et ekstremt overfladisk nivå. Det er noen kule riff her og der, men ellers er det lite å hente for en som likte det mørke Sabbath både i tekst og tone. Denne passerer nok glatt minnet mitt, og ikke en skive jeg kommer til å sette på igjen. Det virker som at Sabbath har begynt å finne seg en slags stil, dessverre ikke en stil jeg selv foretrekker.

Om jeg må dra frem en låt som stikker seg noe ut, med ekstremt lav list, er det vel Backstreet Kids, men det sier mer om hvor dårlig låtmaterialet er generelt. Jeg tror det er best at jeg humper videre...

***

Sabbath Never Say Die!

Never Say Die (1978)

Forventning: "Akkurat nå forventer jeg i grunn helt det samme som på forrige skive; lett bluesy rock'n roll uten særpreg og med relativt teite tekster."

Konklusjon: "Fortsatt ganske kjedelige låter uten nevneverdig sjel, men jeg føler jeg kan ane et lite snev av Priest og Rocka Rolla-perioden.
Det er et fint instrumentalparti midt ut i Air Dance, en litt progressiv feeling. Og det fortsetter ut i Breakout, mye blåsere og veldig annerledes, og det var faktisk ganske kult. Midt i jobbinga lurte jeg et øyeblikk på hva jeg hørte på. Bill Ward synger på Swinging The Chain, utrolig behagelig å høre noe annet enn Ozzys stemme, da han har en veldig bluesy/rocka stemme. En liten digresjon om hvorfor han synger på denne låta; visstnok begynte Ozzy å bli ganske lei av Bill Wards tekster, og det kulminerte i at han nektet å synge på denne sangen, slik at Ward måtte synge denne i studio. Det var nok også et tegn på at Ozzy snart var på vei ut av bandet.

Alt i alt en veldig rotete skive med kjedelige sanger, foruten de 3 siste, hvor de eksperimenterer mye mer med litt progressive elementer, og hvor de har med blåsere og leker seg. Og Ozzy er veldig lite tilstedeværende, i tillegg til Bill Ward som synger på siste. Ikke at de siste sangene er veldig bra, men det er en god variasjon fra det forutsigbare kjedelige greiene de har lagt seg på de siste 3 skivene.

Det gjør det uansett godt å vite at jeg er ferdig med det jeg vil anslå som den første perioden med Sabbath, og Ozzy, og ser frem til en betraktelig høyere standard, for i hvert fall noen skiver.

***

Sabbath Heaven

Heaven and Hell (1980)

Forventning: "Dette var en av de første Black Sabbath-skivene jeg hørte og kicka på når jeg var veldig ung, så denne vet jeg er bra. Dio har en fantastisk vokal, men jeg er spent på hvordan helheten vil oppfattes nå, når jeg har tidligere Sabbath-diskografi meget godt i minnet.

Let's go!"

Konklusjon: "Etter 20 sekunder, herregud så godt å høre en skikkelig vokal og musikk som virker mye mer inspirert enn tidligere.

Children Of The Sea og Lady Evil er ganske anonyme, men de er behagelig å ha i bakgrunnen med tanke på stemmen til Dio. Heaven And Hell er like bra hver gang jeg hører den, og er en fantastisk Sabbath-epic.

Iommi har fortsatt tendens med å blande inn glad rock'n roll som jeg synes ødelegger den stemningen jeg gjerne ønsker. For eksempel Wishing Well gir meg litt Killers-skive-feeling, altså en av de mindre kjente Maiden-låtene på den skiva som er litt mer poppa. Jeg sitter igjen med en litt overraskende blandet følelse etter å ha hørt gjennom denne nå. Den opplevdes nok enda bedre når jeg hørte den tidligere, kanskje fordi det var yngre i min reise gjennom metal-musikken og også fordi det ligger en forventning om at denne skiva er legendarisk.

De virkelig gode låtene, Heaven and Hell, Die Young og Neon Knights, løfter skiva godt opp, men ellers fremstår den mer ujevn enn hva jeg husket. Det er ingen tvil om at dette låter bedre både musikkmessig og vokalmessig enn tidligere utgivelser, men ja, etter en gjennomhøring var det ikke den helhetlige høydaren jeg forventet. Vi kjører snart på videre med neste album som Dio synger på…


***

Sabbath Mob

Mob Rules (1981)

Forventning: "Jeg er ikke godt kjent med denne skiva i det hele tatt, og har alltid hatt en følelse av at den blekner sammenlignet med Heaven and Hell, selv uten å ha egentlig hørt den (dette er min favorittskive med Sabbath! Yj). Jeg velger å ikke ha noen særlig forhåndstanker etter den noe manglende begeistringen jeg satt igjen med etter Heaven And Hell, la oss bare hoppe inn i mobben :)."

Konklusjon: "Albumet starter i happy-metal/rock'n roll-attituden, jeg er ikke lenger overrasket men det er ikke helt i min gate som dere sikkert har skjønt til nå. Det brytes heldigvis opp med Sign Of The Southern Cross, og her snakker vi en kongelåt som er litt i grenselandet mellom heavy og doom, dette drar meg virkelig inn i skiva igjen. En god episk låt, som etterfølges av en interessant interlude/intro på nesten 3  minutter i form av  E5150 , som ødelegges litt av den skikkelig rocka tittellåta.

De neste låtene går meg litt forbi uten å være minneverdige, men når man er litt oppgitt over Iommi (for n’te gang) så klinker de til med den andre episke låta, Falling Off The Edge Of The World, og avslutter skiva med balladen Over And Over, som passer veldig bra som en nedtrapping etter den intense Falling Off...

Jeg sitter igjen med et inntrykk av at Mob Rules er hakket sterkere enn Heaven and Hell, om man ser på det helhetlig, mens Heaven And Hell har bedre enkeltlåter, men er mer ujevn overall. Selv om flere av sangene på Mob Rules er litt midt på treet,  er det en stemning i de låtene jeg sitter igjen med som er veldig spesiell: Sign Of The Southern Cross , E5150 , Falling Off The Edge Of The World og Over And Over .

Det virker som de rett og slett har blitt varmere og funnet formen sin mer, og det blir jo spennende å se om de klarer å toppe denne utviklingen med neste skive.

***

Sabbath Born

Born Again (1983)

Forventning: "Skiva har ikke Dio på vokal. Visstnok på grunn av noe bullshit egosaker, som trolig skyldes Iommi. Det er  Ian Gillan, kjent fra Deep Purple, som synger her, og jeg er ikke noe særlig fan av Deep  Purple, men han kan da ikke synge verre enn Ozzy . Jeg aner ikke hva jeg skal forvente, men før  jeg har hørt et sekund av første låt, må jeg si at coverarten er skikkelig fet. Den gir meg  assosiasjoner til Rosemarys Baby og en ubehagelig 80-tallsokkultisme. Hvis musikken følger  opp dette og tar en mørkere, kanskje mer doom-ish vending enn de foregående skivene, kan  dette faktisk bli bra."

Konklusjon: "Alt dette ødelegges med åpningslåta, som er en merkelig fyllesang og rock'n roll låt, totalt uten minneverdighet. Gillan har absolutt en god vokal, det skal sies, selv om det ikke er helt min preferanse.

Det slår meg at en av styrkene til Iommi er faktisk å lage mellom-instrumentaler og introer til sanger. Det han har gjort på nesten hver skive av slike små snutter er veldig bra og stemningsfullt. Utover dette albumet hører jeg at han forsøker å gå litt over i en mørkere stemning, men dessverre kan jeg knapt huske en eneste låt som skiller seg ut, utover instrumentalen Stonehenge og den påfølgende Disturbing The Priest. Ellers er det lite her som setter seg. Jeg tror og at Iommi er veldig opptatt av at åpningslåta på ethvert album (utenom den flotte Black Sabbath fra debutskiva) skal være en skikkelig uptempo rockelåt, og dessverre går dette på bekostning av lytteropplevelsen for min del. Jeg trenger mer substans.

Jeg kan nok ikke bruke så mye ord på denne skiva, jeg hadde veldig høye forhåpninger basert på coverarten som ikke ble innfridd. Vi går videre.