Selskap: Private

Release: 31.05.21

Grunge uten for mye bitt.

Å jada, jeg tør å si det ;). Det er svært høy kvalitet over innholdet på denne selvtitulerte utgivelsen, men det er litt på det jevne til tider. De åpner med en låt som har baller, som minner om Queens Of The Stoneage på musikksiden, og med en touch av Layne fra Alice In Chains på vokalbiten. Så endrer stemmen seg litt, men den har mye grunge i seg. En bra åpningslåt, som kanskje er litt luremus, men det er et par spor til som følger greit opp med trøkk. Lick The Sun har en del sprit i seg, litt DAD.

Det er noe Faith No More her, som på Midnight Highway, og denne sangen vokser seg kraftig mot slutten.

Det er hint av flere storheter, som oppsummerer Edocer bra synes jeg; de høres ut som sine referanser mer enn som Edocer.  De lager ikke noe nytt, de har nok gått banda de liker etter i sømmene. Resultatet har blitt et litt trygt album, med lite grensesprengende innhold. For meg som liker det, er det litt tømt for engasjement etter noen runder.  

Og de toucher en eller annen form for hardrock på Outside The Lines, men da i et terreng jeg ikke er komfortabel. Noe 90-talls amerikansk voksenrock. Men låten endrer seg plutselig, og blir ganske så tøff etter hvert. Men før det ass, da tenker jeg mer på Damn Yankees og andre rockere som flørtet med pudlene :). En tyngre versjon av Poison. Her kan jeg slite med å forsvare sammenligningen, men det er noe der som kanskje er ubevisst fra bandets side. Eller de mykere låtene til Black Veil Brides for eksempel, men med et mer 90-tallspreg. Hvorfor de har valgt å være så tosidig på denne vet jeg selvsagt ikke, men... 

Og tør jeg å si at balladen Try bare falt rett ned? Den er vakker og ufarlig, og kunne lett ha vært med på Power Ballads i sin tid. Eller en eller annen nedstrippet versjon av et grungebands meny når det stod på som verst med unplugged. Jeg har aldri likt konseptet akustiske gitarer og unplugged-greia. Her får du det i monn. Sjekk klipp under, og oppdag en sukkersøt ballade med en liten touch av cowboy. Men som alt annet her er det høy kvalitet, bare ikke noe som gir meg stort.

Det var ikke så lett å finne en vei ut av den 90-tallsbaserte alternative rocken her, og det er nok der de liker seg best. Jeg var nok for voksen til å kunne ta hjerte helt ut den gang, men jeg hørte jo på en del av banda. 

Wolf ble favoritten, den er på hugget, har en liten touch av det aggressive Alice In Chains fant på Dirt-skiva. Det er avgjørende for meg at det freser litt av slike band, for grunnoppskriften til slikt er noe jeg finner kjedelig. Et par greier i gitaravdelingen på Siren likte jeg også godt. En tyngde blandet med en kommersiell vokal.

Dette burde appellere til dere som hadde beina godt plassert i grungen, og liker hardrocken litt alternativ, og med et snev av den tyngde nevnte Alice In Chains hadde, og Soundgarden når de var over middagshøyden (for eksempel på Still Breathing). For meg var jo det til og med Badmotorfinger. Da har du plassert skiva til Endocer litt. 

Bra spilt, arrangert og snekret litt for typisk, men det er høy kvalitet på det de har gjort her. Liker du slikt vil jeg tro du har lite å klage på. Mulig markedet er mer mot et mer mainstream publikum, ikke nødvendigvis i metal- og hardrockscenen som jeg representerer.

Jeg havner på en blanding av det jeg likte personlig og det jeg hørte objektivt. Dette er ikke en dårlig skive, om den treffer smaken din. Og det er tyngre greier her som jeg likte. Sekseren er der, dette er over snittet. 

Produksjon, vokal, det meste er på stell her.

6/10

Edocer@www

Tracklist:

1. Lick the Sun
2. Perfectly Scarred
3. Still Breathing
4. Midnight Highway
5. Outside the Lines
6. Siren
7. Saturnine
8. Strawman
9. Wolf
10. Try