Selskap: Dark Essence

Release: 06.03.20

Dwaal er som de selv beskriver en sekshodet Behemot skapt i Oslo i 2014. Det består av Bjørnar Kristiansen (vokal), Rikke Karlsen (gitar), Eigil Dragvik (gitar), Stian Hammer (bass), Siri Vestby (synth) og Anders Johnsen (trommer). De spiller treg, tung og depressiv Doom og Post-Metal som tar sjelen med på en reise. På godt og vondt, men mest godtvondt.

Skiven åpner med den melankolske og atmosfæriske Ascent. Her får jeg dekket det meste jeg ser etter innen Doom, Ambient og Post-Metal. Vokalen er ren og harmonisk i motsetning til resten av låtene på platen. Synthen ligger litt i bakgrunnen, men tilfører mer stemning. Hele låten fremstår vakker og trist. For et ihuga Doomhode som ikke finner seg i kompromisser, er låten kanskje i det slappeste laget. Men brutaliteten, tyngden og det nihilistiske preget slår lytteren i trynet som en slegge fra helvete allerede fra spor nummer to. Jeg synes det er en fin og en litt forsiktig velkomst til skivens kjerne. Den hinter til hva som kommer. Det gjelder å suge inn lytteren med litt sjarm, før man torturerer vedkommende til døde. Først bygger albumet tillit, og deretter viser det sitt sanne ansikt. Akkurat som en seriemorder.

Like Rats starter i samme gate med rolig og sjelfull ambient. Trommene slår så behersket inn. Plutselig blir man møtt med et skittent, fuzzy og deilig tungt riff kombinert med en demonisk og mannevond vokal. Låten blir fort svært tung med mye bass og trommene høres ut som en armert elefant klar for strid. Låtnavnet passer. Jeg føler meg som en skitten kloakkrotte etter gjennomhøring, og det verste er at jeg liker det.

Gospel of the Vile er platens høydepunkt. Det er liksom den perfekte sammensmelting av nevnte sjangre. Den begynner med en enkel, skarp og seig gitarlinje og skremmende vokal. Jeg kan også nevne at det er den feteste vokalprestasjonen jeg har hørt i en Dwaal-låt noensinne. Det er også sannsynligvis den beste låten fra Dwaal til nå, men det er vanskelig å si med tanke på at de fleste låtene de har bergtar meg... Angsten som denne låten aktiverer i hjernen min får meg til å tenke på bandet Amenra. Det er et kompliment. Lydbildet er nærmest magisk. Det er tykt og fyldig, og man hører virkelig de små detaljene. Samspillet mellom gitarer, bass og trommer er nøyaktig som et sveitserur. Jeg digger det jeg hører.

Obsidian Heart Burns driver platen videre i samme stil som forrige låt. Amenra-inspirasjonen er fremtredende. Låten er svært basstung og skitten, men samtidig melankolsk, melodiøs og vakker. Ved første ørekast (jeg skapte uttrykket helt selv), er det brutalt, mørkt og kaldt. Går man forbi overflaten legger man merke til den fine harmonien. Akkurat det jeg ser etter i Post-Metal. Dessverre synes jeg ikke samspillet mellom vokalen og det instrumentelle ikke sitter helt, men det kan jeg tilgi. Det er helheten som er viktigst.

The Whispering One er hakket mer depressiv enn forrige låt. Man blir først møtt med lyden av fyldige trommer før de kombineres med et støyete, mekanisk og nærmest industrielt riff. Jeg får spesielt industrielle vibber når synthen legger seg i bakgrunnen Vokalen infiserer så det hele med dyrisk aggresjon. Joda, det funker.

Descent drar lytteren ned i avgrunnen med treig, seig og pur Doom. Det er også den lengste låten på skiven, noe som er logisk med tanke på at låten krypere saktere enn et deprimert dovendyr. Man har nesten tid til å gå på do mellom hvert trommeslag. Vokalen er ren som i første låt, men jeg synes den funker bedre her. Utover låten går vokalisten tilbake til demonisk knurring. Vokalmessig er dette den mest varierte låten. Jeg håper Bjørnar Kristiansen veksler mer mellom ren og skitten vokal i nye låter i fremtiden. Det kunne gitt det hele en ekstra dimensjon. Ikke at Dwaal har så mye rom for forbedring med tanke på hvor dyktige de allerede er, men litt finpussing skader ingen band. Legg også merke til at åpningslåten heter Ascent eller Oppstigning og at avslutningslåten heter Descent eller Nedstigning. Det er en fet detalj, og den beskriver albumets utvikling og tematikk perfekt

"Trenger vi mer dommedagsfølelse i disse koronatider?" spør du kanskje deg selv. Svaret er selvsagt ja. Dommedagsbegeret kan aldri bli for fullt. Platen har min velsignelse.

9/10

Tekst: Tekst: Martin Goatlord Hjortland

1. Ascent 
2. Like Rats 
3. Gospel of the Vile 
4. Obsidian Heart Burns 
5. The Whispering One 
6. Descent