Dualistic "S/T"

av yngve

Dualistic 19Selskap:

Release: 08.02.19

Fyttiræva, det er ikke alltid lett å være musikkanmelder.

Dualistic@Facebook

Jeg er rådvill på mye av dette, for det er en trio musikere som besitter evner lik superheltene vi ser i Marvelfilmene, men på ekte. Det er mørk samtidsmusikk, ingen tvil om det. Det er også progressivt som fy, jazztungt, preget av at maestro Bernt Moen viser litt finger til det konforme, og med et resultat som får meg til å rives litt mellom kjærlighet og...ikke. De korrekte anmeldelsene i forhold til hva og hvem, hvor og når, de finner du sikkert etterhvert i nisjepublikasjoner, her er det bare rått og ærlig fra en stakkars gammel metalskalle som våget å trå ut på utrygg is.

Jeg har vært innom Dualistic tidligere, og nevnte den gang Bernts tilhørighet i musikkscenen (les artikkelen HER ). For de som ikke kjenner til fyren, er han en krakilsk musikant som ikke eier grenser eller rammer. Han har trykket på tunge og organiske tangenter med Green Carnation, den gang de var best i mitt hode, mye takket være scenetilstedeværelsen til Bernt, han har vært veldig aktiv i norske Shining, som han valgte å forlate for en tid tilbake, han har utdannet seg til topps i musikkhierarkiet og er noe så flott som professor i sitt fagfelt. 

Jeg er ikke glad i jazz, jeg skyr mye av sjangeren som jeg skyr mye annet, men i progressiv musikk og som dette, vipper det over til å bli en spennende faktor, en bestanddel som løfter. 

Jeg siterer meg selv etter å ha hørt musikken en gang: "Resultatet har blitt en merkelig hybrid, som for meg framstod som spennende, som både trigget nysgjerrigheten og fungerte som en svevende bakgrunnsmusikk. Det er mørke og dystre pianopartier, en progressiv og lekende rytmeseksjon, og alt flyter fett. For meg tok det litt tid før jeg smeltet sammen med det de tilbyr, men etterhvert snodde tonene og rytmene seg rundt musikkhjertet mitt."

Mye av det samme sitter jeg igjen med av inntrykk også nå, etter en tid sammen med de åtte låtene som utgjør trioens debutskive. Det er enkelte biter som ikke falt i smak, men det er en kraftig hovedvekt som rett og slett var gull. Melodier, stemninger, tyngde, mørke, og hvor de mørkeste tonene på hva enn Bernt spiller på av tangentinstrumenter benyttes. På mitt favorittspor, Traveler, er dette tydelig, og det virker som om inspirasjon er hentet fra de litt sjangersmale skrekkfilmene. En virkelig perle.

De som er kraftigere inne i de musikalske termene her, og som kjenner bedre til stil og musikkteori, vil nok fråde over det høye nivået. Jeg dog, jeg lytter bare med hjertet, hvor alt prosesseres ut til kroppens grener. Følelsen er fantastisk til tider, hør bare på hva åpningen på En Rimelig Hard Idé gjør med deg ;). Og måten det brekkes ned og tyngden vi kjenner fra metallen begynner å snike seg inn, før det friker ut. Slik leker Dualistic seg, fram og tilbake, kontraster, aggresjon, ynde, hvor blodet både fosser i årene og drypper seigt ned på gulvet.

En rimelig sprø utgivelse, og det eneste jeg ikke helt fikk taket på var de overjazza pianokappløpene Bernt kjører noen ganger. Men på det jevne er dette en helkokt og saftig affære om du liker musikk utenfor de sedvanlige områdene. 

Kløktig avslutning på siste låt, de par siste minuttene der tar deg helt ned i et vakkert utløp - etter en så krevende lyttesession var det som å få skambank og kos etterpå.

Releasefest neste fredag, 22. februar, på Teateret i Kristiansand. Der skal jeg, hva i alle dager har jeg begitt meg ut på?

8/10

Tracklist:

  1. Introduction
  2. Downdraft
  3. Atomized
  4. Wøørk
  5. Traveler
  6. En Rimelig Hard Idé
  7. Epic
  8. Twister