Trioen, som nylig kom med skive, fyrte av en releasekveld i hjembyen denne fredagen i slutten av februar. Det eneste jeg visste var at jeg ikke visste hva jeg skulle forvente. 

Jeg har vært innom tangentvirtuos Bernt Moen før, og i det siste i form av trioen han nå sparket i gang, Dualistic. Musikken er, som du kunne lese om i anmeldelsen min HER , basert på "...mørke og dystre pianopartier, en progressiv og lekende rytmeseksjon, og (hvor) alt flyter fett." Skiva var vanskelig, fet og utfordrende på en gang, og live viste det seg, som tilfelle er hos noen band, at det ble en elevert opplevelse. Rommet, det levende, Dualistic hadde en setting som virkelig fikk fram det beste i de tre medlemmene.

Intimscenen på Teateret i Kristiansand er type en rekke gode sofaer i helling, og det føles som å sitte hjemme i stua og se på en konsert. Det var svært vanskelig å sitte stille dog, man prøvde så godt man kunne å henge med på grooven, men ofte fant jeg ut at man like godt kunne digge dette uten å alltid være med på turene de tok ;). Dette er intrikat, det er jazzmetal, det er cinematisk musikk, det er så vakkert noen ganger, det er så rått, det er så samspilt, det er så organisk, og hele tiden virker det som om de tre musikerne snakker sammen. 

Jeg husket en god del fra skiva, men hvilke låter som ble spilt når hadde jeg ikke snøring på, til det er musikken både for detaljert og på mange måter skrudd sammen i samme stil gjennom den halvtimen pluss låtrekken varer. Det ble en opplevelse hvor jeg hørte det hele som et stykke musikk, ikke som låter. 

Når det var tungt, var det drittungt! Når det var kaos, var det det totale kaos. Når det var dynamisk lo jeg for meg selv over hvor bra de klarte å styre volumet sammen. Og når det var dystert, vakkert, da gikk det kaldt nedover ryggen på meg. 

Om dette er musikk som vil slå an hos den store massen? Absolutt ikke. Jeg vil neeesten gå så langt som å ytre et forsiktig heldigvis :). Men dette var en opplevelse, en opplevelse musikere bør unne seg. Om man er flink, eller som meg, ikke, er det en glede å se flinke folk framføre musikk fra hjertet. 

I enkelte tilfeller dro Bernt så hardt over tangentene at jeg mener jeg kunne ha gjort det samme, ha-ha, men det som er forskjellen er at han vet hva han gjør, ikke noe er tilfeldig. Og måten han kommuniserte med de to andre, små bevegelser med øynene, mimikk man nesten ikke merket, dette styrte skifter i låtene. 

Rytmeseksjonen alene hadde vært verdt å se, de to var idiotflinke, og også her spilte kommunikasjonen inn. Når Bernt tok seg en tur nedover brettet, så man hvordan bassisten fulgte med på trommene, hvor slagene traff, når, og det bare fløt som gull. Om jeg skal pirke på noe var det kanskje at fra der jeg satt ble tangentene litt lave i lydbildet, og at trommene dominerte litt. 

En musikkform som helt definitivt vil være vanskelig å svelge for mange, og skiva er kranglete og sterk på samme tid. Live var det enkelte og greit en fantastisk aktivitet for meg, det å istedenfor å sitte hjemme og glo på noe, fikk en levende halvtime med underholdning. 

En kveld vel verdt tiden det tok, og også etterpåfesten var preget av god tone. Eneste aberet var at det ble noe varmt i foajeen, beklager til de som måtte se på at jeg ble svettere og svettere ;).

Dualistic@Facebook

Lineup:

• Tobias Øymo Solbakk: trommer
• Fredrik Sahlander: bass
• Bernt Moen: keys