Dream Theater "A View ..."

Publisert fredag 17. des, 2021

av yngve

Full tittel: "A View From The Top Of The WOrld"

Selskap: Inside Out

Release: 22.10.21

Progrockerne kom nylig med et nytt opus.

Og hva skal man begynne med? Jo, først, jeg er ikke fan av bandet. Jeg anerkjenner det sykt høye musikalske nivået, og verdsetter progrock i heimen. Men det har begynt å blitt kjedelig for meg å følge med på utgivelsene til bandet. Jeg husker fortsatt når jeg se de på Images-turneen, den gang var det nytt, spennende, annerledes, sykt bra konsert, kult når et par av de stakk nedom Lusa Lotta-puben og hang, og vel, det er vel mine beste opplevelser med gjengen. Og den gang var det faktisk et studentband, det var vel stort sett i det miljøet dette hadde sine første fans?

Nok om det.

Skive her er som forventet mesterlig utført, både lyd, framføring og what not oser av gårde og legger igjen så mye virtuost at man nesten mister skjegget. Men det er såpass likt, og konstante løp og detaljer, at jeg nesten føler det blir for mye. Og at det da blir kjedelig. Man overser gjerne tøffe overganger og fete brekk fordi det skjer for mye hele tiden. Ta synthsoloen på åpningskuttet, den er jo syk! Men det er så mye slikt at det blir litt som å spise lørdagsgodt hver dag, da blir det ikke såååå stas når lørdagen kommer.

At vokalen fortsatt gir meg lite er det ingen tvil om, men om man hører på denne skiva isolert (som jeg jo gjør, haha), funker han jo greit her. Bedre enn det jeg husker fra de forrige skivene. Sist jeg var litt greit med i svingene var vel på Train Of Thought (ja, jeg måtte google tittelen). Mitt hovedproblem er at når det annonseres nytt album med dette bandet, vet man stort sett hva man får. De har gått fra overraskende og innovative til opplagte og forventede. Uansett hvor godt de spiller eller hvor lange skivene er. Derfor er det vanskelig for meg å pelle ut låter her, eller stoppe opp og markere på notatblokka når låter og partier stikker seg ut. Etter litt tid med albumet stempler jeg det som nok et slipp fra gøtta, og overlater til fansen å ta seg av utdeling av likes og kjærlighet.

Det åpnet bra, og det fortsetter ok, men blir aldri tungt nok for meg. Det har en progressiv galskap over seg, blandet med disse søte løpene, gjerne der vokalen er. Oppskriften er forutsigbar. Vi har progressiv musikk som er progressiv, og man har progressiv musikk som sjanger, der man faktisk ikke er så progressiv, men leverer etter en mal.

Skal jeg trekke fram en låt som fikk meg til å svi av litt hytting med never og hodenikking, var det Awaken The Master. Der freste de greit. Selv om pianoet rocka litt på den metalflyten de hadde jobbet seg opp. Men frykt ikke, låten her havner også innom de typiske syngebitene hvor alt, for meg i hvert fall, punkterer litt. Litt mørk approach på vokalen mot slutten, og litt teatralsk stemning, det trakk opp.

Å avslutte med et over tjue minutter lang tittelkuttet, hvorfor ikke? Det åpner bra, svikter litt når vokalen kommer inn, og tar seg opp igjen. Sånn går no dagan. Men jeg hang med i hele spilletiden uten problemer. Det falt inn i bakgrunnen stort sett, at jeg begynte å gjøre andre ting, men soloen fra 11:50 fikk meg et par ganger ut av den døsen, så kudos for den. En litt Gary Moore-ish greie. Og fet avslutning med den tammenedgangen på trommene.

Jeg skjønner at fans av bandet og sjangeren liker dette. Min progrock, progmetal, trenger litt mer skitt under neglene, litt mer bitt, her er det bare en ferdigpolert Ferrari, og jeg vil heller ha en Dodge Charger fra 1970 med svartsmusset eksospotte. Det er en grunn for at det er de amerikanske kjerrene som alltid tar hjem seieren i Fast And Furious-filmene.

Det var et litt tøffere sound på denne kontra noe av det andre fra bandet de siste årene, om det har noe med at det er Andy Sneap (ex-Sabbat, gitarist i Judas Priest, også produsent for blant annet for Accept i nyere tid, og Testament, Arch Enemy m.fl.). som har mikset og mastret vet jeg ikke, men noe har det vel å si.

6/10

Tracklist: