210525 Heavymetal No Bannerannonse Kg2022 80x500px

Diskord "Degenerations"

av yngve

Diskord 21Selskap: Transcending Obscurity Records

Release: 13.08.21

Her snakker vi om en skive jeg har gledet meg til!

Og uten at det bør komme som en overraskelse, dette var noe jeg visste, at Diskord leverer en av de beste skivene jeg har hørt på lenge. Mulig en litt rar uttalelse, men man vet hva man får, og samtidig ikke. 2021 bør bli rimelig skrudd før noen klarer å dra i land årets skive for meg. 

Diskord@Bandcamp

Som tidligere er det et vell av opplevelser, og som vanlig er det rått, brutalt, teknisk, organisk og ikke minst, dritbra! Jeg vil tro mange som ikke vanligvis liker band med extrem vokal kan finne suppehuemye fett å rote rundt i på Degenerations; bruken av trommer, arrangering, dynamikk, alt er så utrolig fortreffelig. I motsetning til alt som er polert, klippet, limt, perfeksjonert, at en skive ikke gjenspeiler hva band kan, mer hva teknikk og hjelpemidler lar de surfe på, stiller Diskord i en herlig sump av kjærlighet og liv. 

Låtene? De er bare så spekket av detaljer, vrier man ikke venter, små rare overganger, herlige lyd i trommene, og om det ikke er spilt inn live, er det akkurat i grenselandet i å låte som om de står sammen og friker ut i en kjeller. 

Stilmessig er det fortsatt sprø extremmetal som gjelder, like deler gammal dødsmetal og thrash. Det er svært mange interessante løsninger, hvor både jazz- og avantgardevibber forenes med blastbeats og hurtig thrashing. Å spille cover av Diskord tror jeg ikke gjøres lett, å fange den stilen, følelsen, uttrykket, de har, det er så og si umulig.

Låt for låt orker jeg ikke gjøre her nå, det er en skive som lett kan forsvares å spille i sin helhet. Bassingen, de frenetiske løpene på fretlessen, den progressive trommingen, taktendringene, det tunge kontra det kjappe, det brå kontra det seige, det spennende mot det som er mer spennende; Degenerations er en skive og fra et band jeg hadde fulgt like tett om jeg ikke hadde holdt på med Heavymetal.no. Det gøye er at livslinjen i antall år er basically lik. Men der jeg ikke har pauser, har Diskord tatt se god tid med denne nye utgivelsen, men den som venter på noe godt...

Høydepunkter?

Soloen på Abnegations, skiftet etter litt over minuttet inn i Dragged for Coronation, den flotte tunge instrumentale Lone Survivor...the list goes on. De eneste jeg kunne tenkt meg mer av, er tunge partier. De har en tendens til å la seg fange i et tempo som preger mange av de harde bitene. Men det er så mye her at det er småpell å klage på. 

Jeg ble fristet til å dra de opp til full pott, men da bruker jeg det siste poenget totalt basert på min personlige preferanse. Mitt forhold til Diskord er altså det som dro de opp av nieren jeg var på, til maks sum. Ikke overraskende for meg at det skjedde, men jeg vil tro at denne skiva stort sett er perler for svin. Folk vil gjerne ha mainstreammusikk, samlebånd, greier som er kopiert fra andre, Diskord drar opp den feiteste fingeren ever og flasher den i trynet på akkurat det.

Jeg har lest anmeldelser av skiva, høytflyvende og intrikate, da var det kanskje like greit at jeg kom med min snublete stil og fikset en balanse der ;). Men stort sett er jeg enig med de anmeldelsene jeg har sett, og jeg tror også dere der ute som har et snev av forskertrang og oppdagerevne vil finne masse kult her. Stikkord er innovasjon, egenart og totalt forakt for det etablerte.

10/10.

Tracklist:

  1. Loitering in the Portal
  2. Bionic Tomb Eternal
  3. Abnegations
  4. The Endless Spiral
  5. Dirigiste Radio Hit
  6. Lone Survivor
  7. Dragged for Coronation
  8. Clawing at the Fabric of Space
  9. Atoms Decay
  10. Raging Berzerker in the Universe Rigid
  11. Gnashing
  12. Beyond the Grime