Selskap: Longlife Records

Release: 16.03.18

Danskene er tilbake, like brutale, kanskje litt mer melodiøse?

Det er fortsatt rå dødsmetal med melodier som gjelder, litt som å skli ned en rutsjebane som også fungerer som et rivjern, mens noen koser med deg :).

Crocell@Facebook

Jeg har sansen for Crocell, de pakker inn råskapen sin i en doomy og tung atmosfære, en type lengtende følelse. Det er brutalt, hardt, men samtidig er det som om de graver seg ned i et hull, og hvor det begynner å bli vanskelig å komme seg opp.

Produksjonen er nok det som jeg synes løfter de inn i en for meg bedre sfære. Selv om musikken hamrer avgårde, er det en gitarlyd og en miks som gjør det hele litt ulmende og litt creepy. For meg er nok dette noe av det som holder bandet litt på plussiden, og jeg tror at det er et band man kan spille for folk som ikke er så glad i brutal metal. Det er partier som er tunge, groovy, svææære, dystre, og partier som nesten er et soundtrack til krig, men alt er snøret sammen så fett. 

Spesielle låter? Som jeg liker over andre? Dere som kjenner meg litt vet at jeg verdsetter skiver over låter, helhet, og Relics fikser dette. Jeg lytter på denne som en opplevelse, bruker den som en form for meditasjon, om jeg kan forklare det slik. Det er balsam for sinnet, selv om dette altså er et brutalt band.

Høydepunkter er det mange av, blant annet på Tombworld. Det gikk kaldt nedover ryggen på meg på det driiiiitfete midtpartiet på Tombworld, fra 1:30. Makan, der har de klart det. Og øset de fortsetter med når Plague Altar kommer? Hold på hatten!

Det som var litt skuffende, etter forrige slippet (Prophets Breath), var coveret. Det kunne med fordel vært mye bedre, for å speile det musikalske trøkket.

8/10

Tracklist:

1. Black Death Redemption
2. Once Called Slave
3. Conqueror's Tyranny
4. Tombworld
5. Plague Altar
6. Last Dawn Duet
7. Mammon Rise
8. Liar's Labyrinth
9. World at Its End