Bilde: Beast In Black, fotograf: Boris Danielsen (flere bilder kommer i form av et galleri fra Boris litt senere).

Oslotur og powermetal, levert av to vidt forskjellige band stilmessig. I seg selv en grei formel, det verste jeg vet er om lineup-en består av kliss like greier. Ingen av banda er favoritter egentlig, men jeg har hørt litt på begge, og Myrath er vel bandet som har imponert mest, litt fordi de har en litt annen angrepsvinkel med sitt opphav, og mye fordi de er flinke. Og de er vel bandet jeg ønsker å sjekke ut ytterligere, jeg begynte med å kjøpe med sisteskiva på lp, signert av bandet og greier :).

Finsk popmetal

Beast In Black var headlinere, som først slo meg som litt rart, men det er faktisk et band som har vokst fort på kort tid. Med kun to skiver ute har de sementert seg godt i bølgen med band som appellerer til en yngre masse. I tillegg til mange voksne. Jeg synes nok de er mer fascinerende enn veldig spennende, men det bunner i smak og behag. Og flinke er de, makan. 

Egentlig er det litt poengløst å trekke fram musikere i slike band, for de er så jevnt gode. Men trommisen i Beast In Black var enormt fet. Vel hadde han showfaktoren skrudd høyere enn jeg liker, og det tiltet over til cheesy å ha cymbalene så høyt for å kunne flashe fete moves. Men du verden, det var en sann glede å overvære jobben han gjorde. Vokalisten? Hm, joda, han synger bra. Jeg har nok en oppfatning av at det dreier seg mye om den lyse faktoren, og jeg vil kanskje påstå at det i de lavere nivåene ikke er sååå spennende. Det handler mye om de virkelig lyse partiene. Strengt tatt ikke en frontfigur jeg synes fungerte optimalt, men han gjorde en ok figur, det skal han ha. 

Låtene spenner fra bra til fryktelig begredelig, ihvertfall i min bok. Når de verste popelementene dominerer låter det pinadø som en blanding av Sabaton og Aqua. Og de rapper i tillegg røft fra svenskene på et par spor. Men det er slik de framstår og vil framstå, så respekt for det, så får enhver gjøre seg opp sin mening. Men jeg holder på min påstand om at skal man mislike noe må man ihvertfall ha hørt bandet på skive, og live. Og Beast In Black var tidvis feil for meg, men objektivt underholdt de sykt bra. Det var liv i folk hele veien, tilbakemeldingene var veldig bra, og jeg så jo at det var denne gjengen som slo best an. At de våger å spørre folk om de er klare for litt true metal, he-he, da stusset jeg fælt, selv om et par av låtene var relativt gjennomgående harde.

Bilde: Myrath

Du skal høre Myrath før ørene faller av

Men Myrath, som kom til spillestedet bare kort tid før, grunnet forsinkelser, samlet også like mange folk. Jeg vil tror at begge banda opplevde kvelden på Vulkan som vellykket, selv om Myrath hadde litt utfordringer. Gjengen er fra Tunisia/Frankrike og hadde faktisk sin Norgesdebut denne kvelden. Og for en flott gjeng! Jeg fikk hilst på både før og etter konserten, og underveis, og det der er ydmyke karer gitt. 

De opplevde å måtte gjennomføre konserten uten synthisten, som visstnok er veldig viktig, både for soundet og for å levere backingvokal. Men jeg er en sucker for band som jobber med grunnelementene, trommer og bass, og gitar, og hadde uansett ikke noe å sammenligne med når det gjaldt Myrath. Det funka fett, og jeg var imponert over nivået. Sythisten kom til info på plass til kveldens konsert i Gøteborg, så Norge var eneste konsert som fikk oppleve en nedstrippet versjon, det er jo i seg selv litt kuriøst, om man snur på flisa.

Vokalist Zaher synger tøft, han bruker folketoner og får en tvist på vokallinjene, som skiller seg godt ut fra det vi er vant til. Han går ikke superhøyt, men bøyer tonene og overrasker. Også gitaristen var slik, veldig flink, og soloene var innholdsrike og imponerende, og hele tiden med disse litt østenlignende tonene blandet inn. Bassen jobber bra, stilen til Anis er litt lik de gamle heltene, han spiller veldig tydelig og kraftig, og endte opp med å være en bassist man la merke til live. Det skjer ikke alltid for min del. Trommene lå kjempetøft bak det hele, og måten rytmene kom fram på, i å være litt mer typisk metal kombinert med bandets særegne toner. 

Aberet med å være supportband er jo ofte mange, og med en knapp soundsjekk etter finnenes par timer, og en latterlig garderobeløsning i forhold til hva hovedbandet fikk. Vel, det skal vel være et skille, men i min verden er det lov å dele godene. Myrath fikk en litt lav lyd ut, trommene og vokalen spesielt, som også er en del av det å være support på en slik turne. Null monitor hadde de visst også, foruten trommeslageren, og det er i seg selv imponerende å komme gjennom en gig slik. 

Alt i alt leverte de strålende tatt i betraktning av omstendighetene, og jeg håper de holder løftet om å komme tilbake med fullt show senere, med synthist, eget utstyr og med...mmm. magedanserinne :).

Tusen takk til Jon og Live Wire for at jeg fikk komme og overvære konsertene :). Og takk til Lars, mitt reisefølge, som til info er blodfan, kjenner gøtta fra mange år tilbake og finansierte faktisk cover og booklet på bandets andreskive :).