Kristiansand
27.09.06
Sted: Østsia
Lørdagen ble litt ujevn, men fortsatt var det bøtter og spann av koselige mennesker og band som ga alt for et slakt oppmøte. I politisk sammenheng er det ofte hjemmesitterne som klager mest på avgjørelser. De som ikke gidder å stemme eller ta avgjørelser...her har vi et prakteksemplar på at metal og politikk har fellesnevnere...
In Minor fikk skremmende bra lyd,
men det var også det beste fra anlegget denne dagen. Lydmann
Ruben
har kjørt litt på dette bandet før og man hører at han husker fra sist og forbedrer alt underveis. Med hvite dresser entret de scenen...vel, bortsett fra bassisten som med sin lange kropp trakk i hvit legefrakk. :)
Et par sleivspark var det, coverversjonen av
Born to be Wild
var på en måte et ok krydder, men slike stunts hører nok til det lokale miljøet - der hvor venner og de som allerede kjenner bandet er og som allerede har sett flere konserter...tips er vel at de siler ut slike saker og koker alt litt inn til en proffere attityde da de garantert er på vei en eller annen plass.
Nihil
låt helt utrolig, det var også den sangen som var 100% synes jeg, jeg er veldig glad i når de drar alt langt og trekker tonene ut. Jeg har nevnt Anathema før, vi kommer nok ikke utenom dette engelske genibandet denne gangen heller, men da i de partiene jeg var innom, hvor stemninger og følelser er ingredienser.
Simen,
vokalist og gitarist, trakterte bassen dagen i forveien, da i
Ground Zero System.
Ikke på noen måte negativt ment ovenfor dette bandet, men det er i
In Minor
han virkelig skinner. Bakerst befant det seg også en rock'n Roll trommis som vet å treffe konsist og hardt. :)
The Middle End
representerte ungdommen – de var dritsinna, spilte fletta av de fleste og levde seg fysisk inn i musikken. Et slikt band får meg til å føle meg gammel, for med en energi og frekkhet i hva de tør å putte inn i låtene type
Dillinger Escape Plan,
er det ikke grenser for hva band som dette kan gjøre. Om det er fint får være en annen sak, men imponert, det ble jeg. Har du prøvd å hyle så rått du kan, i kjappe intervaller, over lang tid? Prøv det. Jeg personlig hadde gått rett i dørken etter 30 sekunder, men
The Middle Ends
vokalist var jammen meg med på notene hele veien. Det låter litt som denne norske
Amulet/Jr Ewing
bølgen, hardcoremetal, men her er det også en stor del
Meshuggah
på lasset. Debutskive kommer snart, om jeg overlever gjenstår å se. Som nevnt imponert, men også utmattet og svett bare ved å se på.
Jeg har sagt det før og sier det igjen, med Karmøy/Haugesundsbesøk kommer fylla og spillegleden. Smale øyne, fårete smil og ustø gange tyder på at vi har med besøk av
Thundra.
Jeg så denne banden i vår, da i nettopp Haugesund, de var da en del av line up’en på Karmøygeddon. Med sin episke og flerhodete vikingemetal har de et poeng, et musikalsk poeng. De fenger meg, en som kanskje ikke gidder å bry meg med verken black eller ren vikingrock -
Thundra
adderer litt kommerse løsninger, slenger på en del pompøs synth og kjører to vokalister - bredden blir da større og trolig favner de et potensielt større publikum.
Med sitt nye album, som ser ut til å havne i dragsuget etter konkursen (eller hva som var grunnen), til greske
Black Lotus,
viser de at på tross av litt sjøgang live, er de kapable til å hoste opp bra studioarbeid...vent nå litt, sjøgang? Jupp, det låter til tider veldig skeivt det de nøster sammen på scenen. Om det bare er dagen derpå som er grunnen er usikkert, men at de bør vurdere å vente med flaskene til etter endt gig er nok ikke dumt.:) De spiller bra, består av veldig forskjellige mennesker og lar dette påvirke resultatet. For min del er det ok, for når man blir lei av gyngende mannsstemmer og svære synthlinjer, kommer det en herlig 80-talls gitarsolo eller verdens beste skrik. Ja ja mensen,
Tor Erik,
også kjent fra
Throne of Katharsis,
er Norges beste screamer. (se øverste bilde) Ikke tvil her i gården. Flere fulgte med ham under hele konserten, og et par ganger var det nesten så man burde ha hatt en stoppeklokke i nærheten. Men det er måten han bruker stemmen på som får frysningene til å starte, det bør oppleves om du kan. Et par ganger snublet de, men med et par fine fyrer som ler og fortsetter etter å ha fastslått for oss der nede at de var klar over feilen, drar de i gang igjen.
Thundra
fikk et par nye fans også denne aftenen i september, i seg selv en bra greie når en livejobb frister til kjøp og utsjekking fra folk som aldri har hørt materialet før. Nok et band med knallbra folk, fulle av spilleglede og med litt å jobbe med om eventuelle turneer står for dør. Nå er de nok mest et festeband som spiller altfor sjeldent.
”Hva i all verden,
Frozen asleep in the Park
med dundrende lyd ut?”
Huff, det var ikke den pangåpningen jeg hadde håpet på. Detaljene og essensen i en av mine favoritter ble skjemmet av basstrommer og en brummende produksjon. Det var til info et bytte av lydmann, noe som betyr at alt skal kjøres inn, da tar det ofte litt av setlisten før det sitter. Men denne gangen ble altfor mye av konsertopplevelsen gjennomført med fingeren i øret. Bandet selv spilte etter det jeg kunne høre, plettfritt. Trioformatet er nok en faktor jeg personlig hadde sett utvidet med en gitarist til eller som vi så på fjorårets Karmøygeddon, en synth. Dog var jobben de leverte i Kristiansand av høy kvalitet, bassist
Erik
er fortsatt en av de beste bassistene der ute,
Tor Atle
har blitt veldig god bak trommene og
Oddleif
- som for meg er en stor del av utrykket
Communic
har, sang driiitbra. Vrengen på seksstrengeren låt ikke helt max i mine ører, men vokalen, cleanlyden i gitaren og soloer støttet opp om den statusen de har fått nedover i Europa. Nå venter tur med
Scar Symmetry,
en turne som kommer innom Oslo for de som ikke har fått det med seg. (27. september@Amplifier) Og ja, glemte nesten den smellfete versjonen av
Waves Of Visual Decay...
verdt spilletiden alene.
Som jeg var inne på innledningsvis i første del, jeg er alene om å dekke alt, da faller ikke alt i god jord og man orker rett og slett ikke å stresse rundt når sakene møter motstand i kroppen.
Vi snakker selvsagt om
Dismember.
Da valgte jeg å være en av de som satt i baren, vandret litt omkring og svippet innom av og til. Bandet fikk vist seg fram, fansen var fornøyd og i mindretall dessverre...svenskene så jeg for lenge siden, tror det var som support for
Death
i Oslo i 92 eller 93. Den gang låt det uferdig husker jeg, nå låt det tett og brutalt, men for meg blir det bare jevn deathmetal uten de helt store toppene - eller bunnene for den saks skyld. Flinke og proffe til fingerspissene, kult band, etc,etc...
Southern Discomfort fadet ut og jeg var sliten. Fredags kveld var jeg godt i gang med å starte time # 40 uten søvn da jeg snur døgn som nattevakt - rett på festival, opp igjen med unger på lørdag og vente på at kona kommer hjem fra jobb rundt fire - festivalstart igjen klokken 6-7…da er
Dismember
rett og slett akkurat det jeg IKKE behøver sent en lørdagskveld.
Alle bilder knipset av Øyvind Mjølund. Se vår billedgalleri-avdeling for flere 'kodakmoments'.
|
|
