Kristiansand
25.09.06
Sted: Østsia
Det som er så spesielt med mindre festivaler er kanskje at det ikke renner over av folk? At man kan sosialisere og ikke trenger å lete opp alt og alle konstant. Stressnivået under årets Southern Discomfort var også relativt lavt, nesten forsvinnende lite.
Heldigvis.
2006 er et viktig år for gjengen bak, ikke bare fordi fjorårets utgave gikk i grøfta, men også fordi det uten denne gjennomføringen trolig hadde blitt vanskelig å motivere seg til en fortsettelse. Alt i alt en glimrende helg med masse kjente og bra musikk, utfordrende så vel som gjennomført. Ikke alt falt i smak her i gården, det får bare skure – skal èn mann dekke hele greia blir det ikke 100%.
Ved ankomst så jeg at det nok ikke ble slåsskamp om plassene, men de som var på gulvet regjerte! Cudos til de som trakk ut av sofaen og støttet opp om lokalmiljøet. De som kom utenbys håper jeg fikk smaken for den fine grooven festivalen har - velkommen igjen neste år!
Ground Zero System
satte standarden for helgens tøffeste dag. Ikke en svak opptreden på de timene 15. september gikk over til 16. Fem knallfete band som på hver sin måte framhevet ånden til festivalen. Om noen hadde noe å utsette på anything denne dagen er det bare å tipse om å se konsertdvd’er hjemme eller smekke skiver i spilleren. Lyden var kjempemessig og husets lydmann
Ruben
bør ha blitt oppvartet bra under avviklingen. Makan til fingre og lydforståelse.
Ground Zero
fikk smake litt av dette i form av bra stemning og en fin miks mellom samplinger og musikk. De konsertene jeg har sett med bandet har vært veldig forskjellige, denne kvelden synes jeg at det luktet litt av gig’en jeg så først. Det betyr at de fikk fokus på en litt kommersiell snert som mange av låtene trenger for å bli optimale. Band å se opp for, selv om jeg kanskje håper på flere nye låter snart. Husker jeg riktig tror jeg vokalist
Alf Magne
ymtet frampå om at det foreligger nytt materiale som snart skal brennes på disk.
Ha-ha, makan. Ikke bare sjokkerte Triosphere publikum
med sin ypperlige powermetal, da i form av en genuin vare (ikke blankpolert Helloweenkopi i fjerde ledd), de banket også jernet tre-fire ganger bedre enn under
Karmøygeddon
festivalen i Haugesund tidligere i år. Lyden var også her max fet, selv om litt av trommene ble litt tåkete.
Ida,
den lille damen med den svææære stemmen, klarte nok en gang å få folk til å holde kjeft. Fra det øyeblikket hun brettet ut stemmebåndet var publikum med på notene. Kosemetal, gledespredere og flinke som fy. Nye spor ble luftet i forkant av debutslippet, det var et av disse som falt litt flatt for min del.
Onwards part III
fikk ilddåpen her og ble dessverre litt nedtur etter en gedigen fest. Det kule var at damene i salen fikk litt store øyne da
Ida
frekket seg og dro flere edderkopplignende løp på bassen. Kanskje hun inspirerte litt? Denne opptredenen førte trolig til alt fra imponerte gitarister til små ereksjoner via litt tatt på senga’ vibb :) Dette var min tredje og aller, aller beste
Triosphere
gig.
Jeg har over en tid kommunisert med
Bjørnar,
kjent fra
Piggtrådfestivalen
og vokalist i Bergensbandet Vulture Industries.
Da jeg i forkant hilste på ham var det en stille og høflig mann som ikke på noen måte klarte å leve opp til akkurat det imaget på scenen. Med dress og en gal, gal sveis ble det liv i leiren. Folk kom og gikk, men de fleste havnet der og ble trollbundet av dette kuriøse vestlandsfenomenet. Nå skal ikke jeg legge skjul på at jeg digger de to demoene jeg har i hylla, spørsmålet var muligens heller om de klarte å overføre alt til liveformatet. Det skulle vise seg at noen av låtene faktisk ble hakket bedre når de havnet ut i atmosfæren på Southern Discomfort. Litt rotete er de, arrangeringen er ikke alltid helt topp, men ideene, framføringen og det generelle utrykket fungerte. Bandet som helhet var litt stillestående, men vokalist
Bjørnar
drar hovedparten av lasset i denne avdelingen. Produksjonen var også her meget bra, de fleste av detaljene i låtene kom ut av lydveggen, og knallbra innlevelse
Bjørnar!
Hvilken musikk de spiller sier du? Noen sier at de ligner på
Arcturus,
men fra det jeg selv har hørt av det bandet og basert på det vestlendingene sier selv, er ikke det helt korrekt. Men vi snakker om en annerledes type metal, psykedelisk, tung, tett, riffete og spekket av snodige partier. Er du fan av
Voivod, Arcturus, Devil Doll
eller teknisk thrash bør du absolutt sjekke ut dette. Live var det ihvertfall en fin opplevelse, Bergen bør være stolte av
Vulture Industries.
Ikke lenge etter var det klart for den kommersielt korrekte headlineren. For selv om Southern Discomfort
tilsidesetter slike saker og booker etter hva de liker og hva de mener bør opp og fram, er
Animal Alpha
et band som trekker litt flere folk enn kveldens plakat-topp,
Madder Mortem.
Det er kun snakk om smak og behag, flaks for meg at jeg liker begge. Hi-hi.
Animal Alpha
har blitt et fyrig liveband, og med ny trommis skulle de vise seg fram for Kristiansandspublikummet. Nå har jeg sett gjengen flere ganger, faktisk fikk jeg med meg den andre konserten de leverte ever. Siden den gang har det skjedd saker og ting i både image- og musikkavdelingen. Tettere og flinkere samt proffere og spenstigere tror jeg vi alle kan enes om er stikkord for dagens utgave.
De kler denne settingen like bra som da jeg så opptredenden de hadde på fjorårets Quart. Da var de litt pastellish, blomstrete og veldig ’rikitg’ å like. Turen fra det mediefokuserte høyfjellet til perioden de nå har foran seg er temmelig røff. Nå skal de bevise at de ikke bare er en hype – neste skive er under oppseiling, en skive jeg gleder meg stort til. Live har de på en måte trukket seg litt tilbake til oppstarten synes jeg, for denne kvelden var hele bandet litt mer metal og litt skitnere. Det var helt konge å oppleve setlisten og måten folk bare fikk totalt rennerompe av
Agnetes
truende oppførsel - hvordan hun stenger alt ute og ikler seg masken som vi har begynt å kjenne. Flere av de som bivånet gig’en vet jeg gjorde det for første gang, og alle jeg snakket med av disse ble lagt i bakken. Derfor var denne jobben viktig, ikke bare for å senke seg litt ned til grasrota eller for at
Christer (In the Woods/Drawn)
kunne smile til venner og kjente blant folkemengden, men for å sjekke stemningen i andre leire enn der de havner når popmarkedet legger føringen. Dere er alltid hjertelig velkomne tilbake til oss i Kristiansand, her fenger dere både pop, metal og gothmiljøene.
Så var det Madder Mortem. Eller skal jeg si; Madder
’å så utrolig dumt at ikke alle fikk med seg dette’
Mortem?
Jeg har fulgt gjengen en tid og vi snakker vel om 4-5 konserter for mitt vedkommende. Denne opptredenen er blant det beste jeg har sett, faktisk våger jeg meg å sidestille denne med Odølingenes kraftsalve under Southern Discomfort 2003. Lyden var konge og lyset fungerte max. Man kan si det man vil om hvor lyset skal peke, men jeg som tilskuer følte at ideene til
Bjørnar Lysmann
ble bra flettet sammen med musikken. En del fant veien til baren eller gikk hjem etter Animal Alpha, noe som er helt forståelig. Ikke er
The Madders
tilgjengelige, heller litt smale. Men som sagt flere ganger av tusenvis av mennesker i tusenvis av situasjoner; 'dere gikk glipp av noe'.
Igjen var trommene dessverre litt ulne, jeg tipser om at festivalen bør heve trommisene opp et hakk, både for å bedre lyden og for å få vist fram alle durabelige stikkeførere som ofte ble litt glemt der bak.
Klokken ti på to var alt over, da var bare den harde kjernen igjen, noen svevet ennå og andre vandret fornøyd ut av lokalet.
Madder Mortem:
5 mennesker som både spiller bra, lager brautende og tung metal, tenker selv og er helt utrolige personligheter...kan man be om mer?
Agnete
er en rølpende, vakker og dyktig vokalinne, hun lurer deg ned i mørke vann og koser deg til du er mør – deretter får hun god hjelp av resten til å trekke deg opp og smelle flere kjappe rett på tygga. Med sitt selvsikre smil lokker hun deg til elsk, men det man alltid må vite er at hun har ferdige planer for fortsettelsen. Musikk skal være uforutsigbar, her har du et av de beste eksemplene på det.
Jeg tenker ofte for meg selv at bandene som bookes hit har en felles gnist, det ser man om oversikten fra starten i 2002 legges til grunn. Det å ha et såpass lite men bra band på topp sier en hel del faktisk.
Madder Mortem
er et band alle blir overrasket over å se, problemet er at de er litt vanskelig å oppdage i jungelen av annonser og artikler i metalmedia. De definerer også festivalen for meg.
Og aftenen viste seg å være en utypisk metalsak da tre av banda ble frontet av kvinner, sjekker du bildene over viser det at norsk metal holder statistikken næringslivet ikke klarer - og det uten å kvotere :) Sjekk flere bilder fra fredagen (lørdag kommer) i vår billedgalleri-avdeling.
Alle bilder knipset av Øyvind Mjølund.
|
|
