Oslo
26.04.06
Oldefar forsvant. Det viste seg at han tok turen over Atlanteren. Det er faktisk ingen som vet helt sikkert hvorfor.
Min farfar reiste stort sett hele tiden, i embetsøyemed. Hvor til?
Kuwait og USA,
stort sett. Min far reiste også mye inntil nylig. Hovedsakelig overalt. På musikkmesse i USA, på turné med TNT, til Libanon for FN og med en operaoppsetning til Israel og Etiopia. Det er noe med oss menn på den siden av slekten. Tankene er flyktige og da blir det gjerne slik at legemet også forflytter seg i tid og rom, om ikke helt på overnaturlig vis, så i hvert fall ofte av uforklarlige årsaker; hvilket bringer meg til denne artikkelen. Jeg skjønner - her jeg ligger på et hybelgulv på Bjølsen studentby - svært lite egentlig. Ikke var økonomien god nok til denne turen, ei heller den mentale delen av tilværelsen i ordnende former. Likevel; her er jeg, på
Infernofestival,
igjen, for femte år på rad. Jeg er en
Lystrup,
en reisende, i alle mulige fortolkninger av ordet, også dem du i ditt stille sinn påpeker med et selvtilfreds smil i munnviken, skadefro og muligens kanskje også smålig uforstående.
Dette er min historie fra årets påskehøytid, som nok engang altså var av noe alternativ karakter, om ikke for alle leserne av Hm.no, så i hvert fall for de fleste andre:
Et av årets store navn er unektelig
Keep of Kalessin
- bandet som endelig ser ut til å få sitt velfortjente gjennombrudd. Platen deres - den siste altså - ble nylig sluppet her på berget, mens den enda, i skrivende stund, ikke er kommet ut i resten av verden. Nå er det vel også etter hvert kjent at gitarist og låtskriver
Arnt Grønbech,
eller
Obsidian C.
som han også kaller seg, er blitt en dreven businessmann. Det viser seg nemlig temmelig tydelig når bandet, som de første ut på hele festivalen, fyller
Rockefeller.
Hadde det ikke vært for godt PR-arbeid ville det ikke skjedd så fort - det kan jeg aldri tenke meg. Her har vi et band som ved forrige korsvei hadde
Frost
bak trommesettet og en viden kjent ungarer ved navn
Attila Csihar
på vokal. Etter EPen
Reclaim,
som de sistnevnte deltok på, begynte
Keep of Kalessin
å få navnet sitt spredd. Kanskje var det akkurat løftet som trengtes; noen kjente navn og litt god PR? Det kan i hvert fall se slik ut skal man tolke det enormt gode oppmøtet på Rockefeller.
Selvfølgelig er også musikken god, og det er kanskje det man i større grad vil bruke i hypen som garantert vil komme fremover? Først gir man ut platen til media, i forvissing om at dette er et prima produkt. Deretter høster man gode kritikker, og listeplasseringer i Norge; alt sammen meget bra i videre arbeide. Når man så dukker opp på
Inferno
vil alle nordmennene dukke opp for å se den nye sensasjonen, og mest sannsynelig også en masse utlendinger, ettersom de har reist langt og vil se mest mulig – kanskje spesielt norsk blackmetal med en session gitarist fra
Satyricon
i spissen. Vips, utlendingene ser den enorme responsen og sammen med det faktum at det er godt musikalsk håndverk har man skapt noe nytt, og stort. Fansen drar hjem og sprer ordet, og det vil i kombinasjon med gode forhåndsomtaler osv. bidra til en enorm pågang idet platen endelig slippes utenfor Norge. (Alt dette tatt med forbehold om at vi glemmer internett selvsagt, hvor nedlasting står for mesteparten av trafikken.)
Du skjønner sikkert hvor jeg vil hen. Saken er nemlig at
Keep of Kalessin
også var et meget bra band før
Reclaim,
men det er først etter dette ovenfornevnte at bandet har tatt av. Jeg tror ikke på tilfeldigheter, så her får man også gi et hvitsnippet nikk i retning bandet og apparatet rundt.
Siden konserten nærmest var å betrakte som et releaseparty var det naturlig med full pakke, og ved siden av et helvetes kjør fra trommer, bass og gitar ble det kjørt fullt på med pyroeffekter, noe som på et tidspunkt gjorde en temmelig svett der man stod. I grunnen var det like greit, for kombinasjonen av musikalsk fremkalte frysninger på ryggen og et par dråper svette, farende ned langs ryggsøylen var intet mindre en spesiell, og det allerede under første konsert!
Det som også slo meg der jeg stod var at
Keep of Kalessin
i nåværende støpning har funnet oppskriften på suksess.
Obsidian C.
er en riffmeister av beste kaliber og med
Vyl
bak trommesettet og
Thebon
i front, snerrende, har bandet funnet en oppskrift like god som den de brukte på
Reclaim EPen.
Den som savnet Attila og Frost må ha gjort det for deres navnestatus, for her snakker vi virkelig saker. Dessuten kler
Thebons
vokal Keep of Kalessin som åletrange jeans kler Chuck Norris.
Keep of Kalessin spilte:
The Wealth of Darkness
Crown of King
As Mist by Silent Beneath
Black Uncharted
Reclaim
Winged Watcher
Come Damnation
***
Ettersom mister (Einar) Haugen hadde fått seg en kilevink kvelden i forveien førte det til frafall for oss denne kvelden. Dette resulterte videre i at det fra
Keep of Kalessin
og frem til
The Deviant
var et aldri så lite hull i dekningen. – Mobiltelefoner sjekkes ikke nødvendigvis kontinuerlig når man er på festival og koser seg, må vite.
The Deviant
har med
Ravenous Deathworship
sluppet et aldeles strålende album, fullt av Slayer og floridiansk death metal i skjønn forening. Jeg så også bandet nylig i forbindelse med
Piggtrådfestivalen,
hvor bandet absolutt ikke hadde lyden på sin side. Ja, faktisk var det direkte grusomt, og da ikke i positiv betydning av ordet.
Denne torsdagskvelden stemte sakene bedre for
The Deviant,
selv om det fremdeles var langt fra optimale lydforhold ute hos oss i salen. I det hele tatt var dette et gjennomgående problem nede på
John Dee;
dårlig lyd altså. F.eks kunne man ikke høre sologitaren der hvor jeg stod posisjonert, like bak ved miksepulten. Skulle man høre den måtte man nok ha føyd seg til de sterkt berusede horder og hengt seg over gjerdet, like ved monitoren på scenen.
Konserten foreløp stort sett som den i Bergen, og den eneste gangen jeg egentlig virkelig lot meg engasjere var med et smil i det
Dolgar
(bass og vokal) proklamerte tittelen på sangen
Sadosadistic,
som enten er en smør-på-flesk tittel, eller et ordspill der masochistdelen er byttet ut med enda én sadistisk del. Jeg velger å tro det siste.
The Deviant spilte:
Genocide
Serpent
Intimate Skinning
Sadosadistic
Merciless
Purity of Hate
Venom of Mankind
Ressurection of Hate
***
Så var det dags for et eller annet snedig påfunn; eller det var det jeg trodde med tanke på at det nå var duket for
Carpathian Forest.
Forbausende nok var det denne gangen ikke verken nakne damer eller andre fiksfakserier, noe som i bunn og grunn passet meg fint, fordi om noen nakne dverger alltid gjør seg...
Som et av få band stilte
Carpathian Forest
med liksminke, og hvorfor ikke. Trenden med at folk dropper sminken, blir gamle og respektable er helt forferdelig, spør du meg. Show er show, og det er det vi betaler penger for å se. Stivbente, langhårede tyskere med bart kan man se på Wacken (Ta den Endstille!).
Carpathian Forest
har tydeligvis kastet seg over grønnsakene siden sist også, skal man tolke vektreduksjonen innad i bandet. Særskilt la man merke til at en kar som er temmelig lettkledd på bandets DVD nå var...ja, det samme kan det være. Vi driver for faen ikke livsstilsmagasin!
Det er fra starten også klart at det fra bandets side ei heller drives med råd om kristen moral og etikk, i det man kjører rett på
Suicide song
og
Pierced genitalia
før
Vi åpner portene til Helvete.
Derfra og ut går det i grunnen slag i slag med den ene gromlåten etter den andre. Selvfølgelig, det er ikke progrock vi snakker om, men iskald svartmetall, og det er nok dem som ville funnet konserten kjedelig i så måte, ettersom hovedtyngden stort sett ligger på riffenes evne til å røske tak i nakkemusklene dine. Jeg lar meg imidlertid rive med og ettersom også
Nattefrost
(vokal) var i storslag ble dette en suksess.
Carpathian Forest spilte:
Suicide song
Pierced Genitalia
Vi åpner Porten til Helvete (ny låt)
Skjend Hans lik
Mask of the Slave
Morbid Fascination of Death
Frostbitten Woodlands of Norway (ny låt)
Knokkelmann
Black Shining Leather
The Swordsmen
Carpathian Forest
He`s Turning Blue
***
Så var det klart for et band som platedebuterer i disse dager,
nemlig
Sahg.
For de av oss som har hørt platen og som vet hva den byr på var det ingen tvil om at det var obligatorisk oppmøte på konserten deres nede på John Dee, der de stilte som kveldens siste band.
La det bare være sagt med en gang; dette er ikke nyskapende, og det forventes heller ikke ettersom sjangeren bandet opererer i, nemlig stoner sjangeren, er såpass veletablert og tilårskommen. At det derimot svinger noe jævlig er det ingen tvil om. Hvem trenger vel en sliten gammel
Ozzy
når man har unge bergenske herremenn til å holde liv i fakkelen
Black Sabbath
en gang tente. Når vi først er inne på temaet Ozzy kan det nevnes at det i livesammenheng er mindre utpreget slektskap vokalmessig mellom
Olav Kristiseter
og den gamle herremannen fra Birmingham. Likevel; man hører hvor det kommer fra...
Det som kanskje gjør
Sahg
enda mer spennende er at de retter stor fokus på livevirksomhet, og det er da heller ikke noe negativt trekk at musikerne er scenevante. Vi snakker tross alt om medlemmer fra band som
Audrey Horne, Gorgoroth, Manngard og Trucks.
Sistnevnte husker man vel helst ikke, men det kan nevnes at det var bandet bak låten
It’s just porn mum.
Heldigvis har det gått bedre med Olav siden...
Med seg på gitar denne kvelden, i stedet for
Thomas Tofthagen
, hadde bandet
Arve Isdal
fra Enslaved ettersom førstnevnte knakk noen fingre på fjelltur. Forruten vikarierende gitarist hadde bandet med seg ny trommis, ettersom
Einar Selvik (Kvitrafn)
flyttet til Oslo og dermed så seg nødt til å forlate trommestolen.
Som man ser ut ifra setlisten var alle mine foreløpige favoritter presentert;
Soul exile,
Executioner undead
og
Rivers running dry,
og når Arve (gitar) og Tom Cato (bass) kjører full rock ’n roll stil akkompagnert av en særdeles svettedryppende Olav; ja, da blir det ikke mye bedre!
Sahg spilte:
Repent.
Executioner undead
The alchemist
Rivers running dry
Soul exile
Godless faith
***
Siste band ut og headliner denne torsdagskvelden var
Usurper.
Bandet kom hele veien fra Chicago, og hadde med denne konserten faktisk sin første på norsk landjord. Engentlig en litt spesielt ettersom det tross alt var
Metalion
og norske
Head not found
som slapp bandets første plate,
Diabolosis.
Derfor skulle man i grunnen tro at bandet ville trekke mengder med metalskaller, men det var i grunnen ikke tilfellet. Det virket mer som om et fåtall fikk viljen sin snarere enn at bandet var booket ut ifra økonomiske årsaker, siden det tross alt var helt fullt under Carpathian Forest, men god plass under hele settet til amerikanerne.
Likevel; publikumsoppmøte har vel aldri vært en spesielt god pekepinn for det rent kvalitative ved et band? På en annen side sett;
Usurper
har mye godt materiale å hente fra, men om de kom helt i mål denne gangen er jeg litt i tvil om. Spesielt var det litt vaklende bak trommesettet, men når de har så scenetekke som det dem har, så veier det godt opp. Det var f.eks full allsang under låten
Kill for metal,
og da må man vel strengt tatt kunne si seg fornøyd.
Nå skal det også sies at
Herr Warlord
bak trommesettet mest sannsynelig ikke ville gjort noen spesielt mindre vaklende jobb bak trommene senere på natten, for da var undertegnede og amerikaneren på flasken, noe som tømte en minibar og det meste av Jägermeisterflasken til en av Edderkoppens beboere. Slik skal det være, i hvert fall til man kjenner skadene det har forvoldt kroppen når man våkner dagen deretter...
Usurper spilte:
Shadowfiend
Conquest of the grotesque
Bones of my enemies
Kill for metal
1666 a.d.
Warriors of iron and rust
Reptillian
Full moon harvest....into slavehammer
Metal lust
Vatican time machine
***
Som sagt ble vår mann Einar utsatt for et uhell, derfor beklager vi utelatelsen av noen band denne dagen. (Yj)
Alle bilder over av vår fotografinne
Wenche Snoen
- Sjekk 'bildegalleri-avdelingen' for flere bilder, bla ned til du finner "Inferno 2006" :)
|
|
