Notodden
28.09.05
02. september var det klart for første dagen av årets Motstøyfestival på Notodden. Festivalen ble i år arrangert for fjerde året på rad, og det var første gang den varte i 2 dager. En noe annerledes festival er det, da den er rusfri, og dermed uten aldersgrense. Det førte til at jeg, med mine 27 år, dro gjennomsnittsalderen betraktelig opp. Selv om en metallfestival aldri blir helt det samme uten øl, er det kjempepositivt at også de under 18 år får en mulighet til å oppleve metal og hard-rock av god kvalitet.
Motstøyplakaten har blitt bedre og bedre hvert eneste år siden starten. Eller, jeg burde kanskje si fylt opp av mer kjente størrelser. Om den er bedre er selvfølgelig en smakssak. For min egen del var det ikke så forferdelig mange band jeg hadde noe virkelig godt forhold til på forhånd, med ditto forventninger. Kun noen få av banda hadde jeg sett før, og jeg stilte derfor med et rimelig åpent sinn; klar for å oppdage nye ting.
Da jeg ankom
Stua
fredag rundt middagtider var det naturligvis ikke altfor mange fjes å se. Å starte en festival 15.45 på en fredag er i tidligste laget og det var sikkert ikke enkelt å være de første banda ut. Av de som var på plass var langt på vei flesteparten enten band selv eller en del av vaktmannskapet. Nå ble konsertstarten for første band noe seinere enn annonsert, noe som ble gjengs for så å si alle banda, men det var uansett svært glissent foran scenen.
Første band ut var
Monia veritas
fra Spikkestad. Bandet var ikke akkurat noe fyrverkeri å se på, og responsen fra de få frammøtte var ikke all verden.
Heller ikke jeg fant noe spesielt som gjorde at jeg ønsker å sjekke dem ut nærmere.
Da band nummer to entret scenen, var det klart for røffere saker. Oslobaserte
Imbalance
spilte tung thrash, og gjorde det på en allright måte.
Musikken ble noe monoton i lengden, men i sine beste stunder låt det veldig bra av thrashen til Imbalance. Bandet gjorde en bra figur.
Demoband nummer tre var så klare, og nok et nytt bekjentskap ble stiftet.
The eleventh hour
kalte trioen seg.
Jeg har gravd godt i hukommelsen min i etterkant av guttas opptreden; mange år tilbake i tid, men jeg kan aldri huske å ha hørt noe jævligere. Totalt intetsigende musikk som ble fullstendig ramponert av en vokalist som prøvde så hardt han kunne å være rockestjerne. Fyren så ut som om han spilte i et hvilket som helst grunge-band, og han fikk Kurt Cobain til å høres ut som de tre tenorer til sammen. Snakk om å gi uttrykket synge som ei kråke ny betydning! Huff...
Så var det klart for
Genetic
. Dødsmetallerne fra Skien har jeg sett flere ganger før, og jeg visste godt hva jeg fikk.
Bandet blir stadig bedre, og da vokalisten dukket opp i en t-skjorte med påtrykket
I love my penis
måtte det jo bli bra! Settet var solid framført, og
Genetic
var det første bandet som maktet å få litt respons fra et fortsatt tynt publikum. Med en god demo bak seg er
Genetic
et godt alternativ hvis du liker det brutalt, men med finesse.
Da neste band gikk på scenen var det plutselig mye flere folk til stede. Grunnen er nok ikke at
Leprous
er et så forferdelig mye bedre band enn de foregående, snarere at Motstøys to sjefer selv spiller i bandet.
I forhold til
Genetic
var det et radikalt skifte i image. Fra et militant og strengt uttrykk, til et noe skeivere. Her var det duket for lakk, lær og mascara. Bandet framførte en melodiøs, litt teatralsk metal med masse synth, og vokalist
Einar Solberg
vekslet mellom høye toner og en mer skrikende vokalvariant. Framførelsen var grei nok, og bandet har en del interessante ideer i låtene. Noen stor helhetlig opplevelse ble det allikevel aldri for meg. Responsen de fikk var god, så det virket som folk var fornøyd.
Etter en pause var det så duket for
Anti-depressive delivery
. Bandet har høstet gode kritikker for skiva, men jeg kjente bare til navnet deres på forhånd.
Etter at settet var ferdig var jeg imidlertid overbevist. Dette må sjekkes ut! Bandet, med vokalist
Pete Beck
i spissen, koste seg på scenen og leverte progressiv metal av ypperste kvalitet. De aller roligste låtene var jeg ikke helt med på, men i mesteparten av det som ble levert vekslet det mellom rolige og dempede partier, og tyngre, mer rocka partier, og det ble gjort på en glimrende måte. Når synthisten i tillegg dro fram både hammond og mellotron var jeg solgt.
Kveldens høydepunkt!
Så var det klart for Norges mest ekstreme band:
Myrkskog
. Deathmetallen deres har aldri maktet å fenge meg voldsomt, og gjorde det heller ikke denne kvelden.
Bevares, det var proft fremført og Myrkskog er utvilsomt det rette bandet hvis du ønsker det ekstreme av det ekstreme. For min del ble det dessverre litt slitsomt i lengden. Responsen var ikke all verden, og bandet gjorde heller ikke fryktelig mye for å dra med seg folk.
Etter at ørevoksen var blåst hjem til Gamle-Erik selv, var det duket for Trønderne i
Griffin
. Bandet har jeg sett og hørt før, og jeg må vel innrømme at jeg ikke synes gutta har gode nok låter til at jeg virkelig kan kose meg.
At de trives på scenen derimot; ja det er det ingen tvil om.
Griffin
vant utvilsomt konkurransen i spilleglede, og endte opp med å høste solid applaus blant publikum. Men de måte sannelig jobbe hardt for det også! Verken utdeling av t-skjorter eller kondomer hjalp særlig på responsen innledningsvis. Litt harselering med
Bon Jovis
Wanted dead or alive,
samt litt gitarspilling nede blant publikum funket bedre.
Griffin
hadde fortjent et bedre publikum.
(NB! Pluss i margen skal Griffin selvfølgelig ha for at en av gutta stilte i Hm.no t-skjorte!)
Kveldens nestsiste musikalske bidrag kom fra instrumentalistene i
Noxagt
. Nok et band jeg ikke var kjent med annet enn ved navn på forhånd.
Det var overraskende mye folk foran scenen, men jeg mistenker at mange av dem var på plass for å sikre seg favorittplassen før kveldens hovedattraksjon skulle på scenen. Applausen
Noxagt
mottok var i alle fall av det høflige slaget, og jeg slet fælt med å holde meg våken. Instrumental musikk synes jeg er kjedelig i 95 % av tilfellene, og
Noxagt
viste seg langt ifra å være et unntak. Mangel på melodier og tøffe partier i låtene gjør at dette ble noe av det jeg likte aller minst i løpet av helga. Det burde vel vært mulig å få et litt større navn enn
Noxagt
til å spille nest sist også...
Da
Pain of salvation
var klar, hadde klokka blitt mye og jeg begynte å bli utslitt. Svenskene får ha meg unnskyldt for at jeg ikke holdt ut hele settet; det var ikke deres feil.
Det jeg så var det umulig å ikke la seg imponere av, og jeg setter muligens bandet på ønskelista før julaften i år. Inntrykket jeg rakk å få var at dette var et band med virkelig egenart, som tør å eksperimentere og for en som liker symfoniske elementer i metallen var det lett å like det man hørte. At bandet fikk best respons av alle denne helga er det ingen som helst tvil om. Helt ut holdt jeg altså ikke dessverre, da senga kalte ubønnhørlig på meg.
Dermed var dag 1 av årets Motstøy ferdig. En dag uten særlige musikalske høydepunkter for meg. Anti-depressive delivery, tett fulgt av Genetic, var de eneste banda jeg virkelig koste meg under, men jeg må nok sjekke ut Pain of salvation også. Oppslutningen var brukbar med rundt 250 betalende kunne festivalsjef Tor Oddmund Suhrke fortelle meg, og det virket som om det meste gikk knirkefritt, med unntak av de stadige forsinkelsene.
***
Da lørdagen kom, hadde jeg fått sovet godt ut, noe som utvilsomt skyldtes at min 2-årige sønn var med sin mor på hyttetur. Jeg rakk dog ikke starten dessverre, da fotografhjelpen min og meg hadde trøbbel med minnebrikka til kameraet.
Da jeg ankom var det første bandet,
Chaos,
allerede ferdig og band nummer to,
66crusher
var godt i gang med sitt sett.
Bergenserne var et av banda jeg så litt fram til, da fjorårets demo var av god kvalitet. Dessverre fikk jeg ikke høre noe fra den demoen, men de to låtene jeg rakk vitnet om noe positivt. Mange folk var det naturligvis ikke foran scenen, men responsen var brukbar. Bandet låt tight og tøft, samtidig var de veldig stive rent visuelt. Det jeg rakk ga dog et positivt inntrykk.
Neste band ut var en gjeng unge gutter som kaller seg
YTO
. Det ble styggfort klart hvilket band som er den store inspirasjonen for YTO: Phil Anselmo og Pantera.
Skal man drive med denne typen metall, må riffene være fete. Det er en kvalitet
YTO
ikke viste frem i sitt materiale. Det låt anonymt og lite engasjerende. At bandet heller ikke var veldig energiske på scenen tok seg også dårlig ut. Tamt.
Jeg håper YTO tok seg tid til å kikke litt på danske
Pilgrimz.
Det bandet er nemlig så heldig å ha en hyperaktiv vokalist som virkelig gjør alt for å få opp stemninga. Maken til energiklump fantes ikke på årets Motstøy. I tillegg hadde fyren masse humor og selvironi, noe som gjorde det hele til en underholdende stund. Musikken var sint metalcore av bra kvalitet, og sakte men sikkert klarte bandet å trekke publikum litt opp.
Deretter var det klart for
Paganize.
Kanskje ikke Norges mest kjente band, men faktum er at dette er en gjeng som er drivende dyktige.
Trommis
Trym
trenger vel ingen nærmere introduksjon, og resten av bandet står ikke noe tilbake for ham. Hele denne seansen imponerte meg. Framførelse, låtmateriale og en trygghet på scenen som var få andre forunt denne helga. Bandet gjør ikke så fryktelig mye ut av seg, men lar heller musikken tale for seg selv. 70-og 80-talls inspirert metal, med intens tromming summerer bandets musikk.
Paganize
kan trygt sjekkes nesten uansett hva slags metall du foretrekker.
Neste band ut var
Insense
fra Follo. Et sted som, ifølge vokalisten, likner mye på Notodden, med unntak av alle rånerne.
(Hva faen er det som får folk til å kjøre opp og ned en gate i timevis? Kan noen hjelpe meg med det??)
Insense
viste seg fram som det mest sinte og aggressive bandet ved siden av Myrkskog denne helga. Materialet var litt for ujevnt synes jeg, men det er klart at å høre denne type musikk for første gang live, ikke er det beste. Spillegleden var det intet å si på, og Insense leverte en bra forestilling.
Så var det klart for det eneste bandet jeg virkelig så fram til; nemlig
Vreid.
Med fjorårets skive, utslitt, stående i hylla var jeg svært spent på hva gutta kunne levere live.
Etter at konserten var over var jeg nok en anelse skuffet, MEN det skyldes nok helst for høye forventninger. Kremlåtene kom tross alt på rekke og rad. Det meste var hentet fra
Kraft
naturligvis, men vi rakk da også en ny låt og noen covere. At man på fødselsdagen til
Valfar
dro fram en
Windir
-cover
(The spiritlord),
var vel ingen bombe. Mer overrasket var jeg over at også
Immortal
(As the eternity opens)
og
Raga rockers
(Noen å hate)
ble beæret med hyllester. Kule innslag var det i alle fall, fra et av Norges beste blackmetal band, som jeg nok tror har mer inne.
Neste band ut var mange hakk snillere i sitt musikalske uttrykk enn Vreid. Det var klart for
Thulsa doom.
En herlig korps intro gjorde sitt til at jeg måtte trekke på smilebåndet, og Egil-fan som jeg er, humret jeg godt over mange av kommentarene fra Norges merkeligste mann.
Spesielt morsom synes jeg bandets selskapsslek var. Vel, vel, nok om det. Rocken deres var aldri i nærheten av å fange meg, men det så ut til at en god del var av den motsatte oppfatning.
Kveldens nest siste band var
Enslaved,
som steppet inn for
Mnemic
i siste liten.
Bergenserne har jeg da sett før, men jeg har liksom aldri tatt helt av på bandet; verken live eller på skive. Så fryktelig mange skiver har jeg da heller ikke, men jeg tror sannelig jeg må utfylle Enslaved-samlinga mi betraktelig. Jeg koste meg nemlig svært så mye i løpet av settet som ble presentert. Særlig bidragene fra
ISA
falt i smak. Mulig jeg har vært for lite edru til å forstå
Enslaved
live tidligere; hvem vet...At det var et rutinert band som sto på scenen var også lett å se. Til tross for at
Grutle
måtte ha hjelp av Trym for å introdusere
Slaget i skogen bortenfor,
da ingen blant publikum kunne tittelen, vaklet ikke gutta en tomme og settet var svært solid fremført. Good stuff!
Festivalens andre headliner var
The cumshots,
og da dreier naturligvis mye seg om Kristopher Schau.
Mannen ruver på scenen, så vel fysisk som med sin tilstedeværelse. Hvem andre kan tillate seg å dra av seg den stupsvette helsetrøya og vri den over de nærmest scenekanten? Ingen her til lands tror jeg.
Bandet leverte et fett og energisk sett med høy underholdningsverdi. En ny låt ble presentert i
Praying for cancer,
og den var, som så mye av materialet ellers, en knall livelåt. Høydepunktet for undertegnede kom helt til sist da også
The cumshots
ville hylle en av norsk rocks storheter. Denne gangen var det ikke Raga rockers, men
Jokke
som sto for tur. Ironisk nok på det rusfrie arrangementet var det
Øl
som avsluttet en heseblesende festivalhelg. Dessverre hadde altfor mange funnet ut at de skulle ta turen hjem, så det begynte å bli glissent foran scenen. Synd for dem, da de gikk glipp av et velspilt sett med rølpemetal fra
The cumshots.
Dermed var dag to over og jeg vendte atter en gang nesen mot hjem, kjære hjem. Festivalen sett under ett bød på mye bra musikk, men med få virkelige godbiter for mitt vedkommende. Skal jeg trekke fram et band som vinner tror jeg det må bli
Paganize;
dog i jevn kamp med noen andre bidrag.
Festivalen virket ellers å ha forløpt uten særlige problemer, og med en utrolig vennlig og avslappet atmosfære kan jeg trygt anbefale folk å møte opp neste år; selv om man må klare seg uten pilsen. Aldri har jeg sett et vaktmannskap som tar det så rolig med å sjekke stempel og passe på at folk ikke vimser rundt overalt. Det virket allikevel ikke som om det var noen problemer. Flott er det at folk kan komme tett innpå artistene og slå av en prat.
Festivalsjef
Einar Solberg
uttrykte også at han var fornøyd med det aller meste denne helga, både hva publikumsoppmøte og band gjelder. Han lover dessuten å prøve hardt å skaffe enda mer navngjetne band til neste utgave av Motstøy. Lykke til neste år!
|
|
