Onsdag 31. mars:

Konseptet med klubbdagen dukket opp for et par år siden, ikke ulikt det man kjører på HITS i Bergen. Band i varierende størrelser og sjangre (ref Final Fantasy) spres rundt på byens utesteder og holder sine konserter for små og entusiastiske publikum. Min plan var å begynne tidlig og få med meg blackjazzerne i Shining på John Dee, men dessverre ville ikke skjebnen stå meg bi. Med bare fire mennesker foran meg i køen annonserte vaktene at nå var det fullt, og da var det bare å legge halen mellom bena og snu. Men rådville var vi ikke, og lot oss friste av nærheten til vann- og ølhullet Rock In. Dit rakk vi fint frem før Open Casket Terror gikk på. 

Open Casket Terror: I og med at dette var langt fra planlagt, hadde jeg ytterst liten forhåndskunnskap om dette bandet. Den begrenset seg til at jeg faktisk visste navnet på bandet. Men vi lar oss gjerne overraske positivt, spesielt i kraft av å leke musikkjournalister, så med åpent sinn tok vi inn over oss den industrielle introen som runget ut av høyttalerne omtrent da bandet skulle begynne. Den var litt høy og skar litt i ørene, men ga en gammel traver som meg en herlig Myrkskogfeeling. Den vedvarte dog ikke.

Bandet durte avgårde i en slags deathmetal med hint av grind innimellom, hvor det ble litt for midtempo for min smak. Groovy partier hadde de dog fått plass til her og der, og for de som vet hva den fjerde låta de spilte heter kan jeg nevne at den sparket godt fra seg. Men bandet fikk ikke gjort allverden ut av seg på scenen, som jo knapt rommer trommer og to personer, så det hele ble litt statisk. Publikum virket om mulig enda mer avventende enn meg, noe som var litt synd da bandet gjorde en hederlig innsats. Basstrommene slukte litt for mye av resten av lyden, men ellers klarte de seg greit også på den fronten. Aberet mitt er nok at jeg ikke syntes låtmaterialet var sterkt nok, men man skulle ikke gå langt før man fant folk som var av stikk motsatt oppfatning. Alt i alt en helt ok åpning på festivalen for min del. 

Mongo Ninja: Turen gikk fra Rock In til John Dee, etter rapporter fra makker Pål om at det nå skulle være fullt mulig å ta seg inn gjennom dørene der uten å bli stoppet. Det klarte vi også, og landet midt i oppstarten av Mongo Ninjas konsert. Jeg sjekket skiva deres på Spotify i forbindelse med konserten deres på Betong forleden, men da rakk jeg aldri frem i tide til å se hva de hadde å by på. Denne gangen aktet jeg å få med meg mest mulig, og jeg ble egentlig positivt overrasket over hvor fett det låt live. Musikken er grovt sett i samme gate som Municipal Waste og de andre bandene i denne crossovertrenden, med korte, kjappe låter med mye thrash og punk i riffene. Forskjellen er jo at vokalen til Kristoffer Schau er en del grovere enn hos andre band i sjangeren. Fengende var det uansett, og jeg brukte ikke lang tid på å slutte meg til en småheftig moshpit. Gutta var flinke på scenen, og rev publikum bra med seg. Jeg hadde ikke nok låtreferanser å gå på til å notere meg hva de faktisk spilte, men med tanke på at de klarte å fylle opp hele settet sitt og at snittlengden på låtene deres ligger på ca halvannet minutt, regner jeg med at hele skiva ble spilt. Skiva ble uansett handlet inn påfølgende dag, og da dro jeg kjensel på mesteparten. Trøkket i publikum forsvant litt etter at Hr. Schau dro av seg skjorta, fordi den høye kvinneandelen da trakk fremover og trakk frem kameraer for å ta bilder av herligheten, godt beskyttet av en mur med småsjalu kjærester. Men jevnt over kveldens sterkeste opptreden, eller best av tre om man vil. De vant hvertfall en ny fan i denne skribenten. 

Vomitory: Fra John Dee er turen kort til Blå, hvertfall relativt sett. Jeg ble overrasket over størrelsen på lokalene inni denne bygningen, som ser så stusselig ut fra utsiden. Det var mer enn nok plass til å presse inn noen band her og, og Vomitory trakk i tillegg en hel del folk. I den klamme salen ble bandet godt mottatt av et entusiastisk publikum. Bandet leverte en form for death som minnet meg en del om Morbid Angel, så får heller de som har mer snøring på denne subsjangeren skyte meg for den sammenligningen om jeg er helt på jordet. Strategisk på plass foran lydmannen fikk jeg servert en konsert jeg opplevde som altfor høy. Nyrene mine fikk gjennomgå en hel del, og jeg har brukt en hel side i notisblokka på å fortelle lydmannen at trommene kanskje burde vært skrudd ned noe til fordel for resten av instrumentene der oppe, og han nikket i det minste. Det var uansett godt med trøkk fra bandet, selv om det ble litt for mye brum-brum fra vokalisten til at jeg ikke bare dro på smilebåndet. Det var dog mens han sang, mellom låtene klarte de å gire opp publikum enda mer, og vant nok en del nye fans der. Folk virket fornøyde, selv om jeg ikke ble overbevist. Men så er nå engang ikke death metal min favoritt heller. Godkjent var det uansett.

Lars Petter Marthinsen

***

Årets festival kunne by på både oppturer og nedturer, både musikalsk og utover det musikalske. Allerede andre dag fikk jeg blant annet akutt mage- og tarmproblemer og måtte dra fra Rockefeller tidlig på kvelden, like etter Eyehategod. Den siste kvelden var jeg på vei i køyen, for slik å være i god form til flyreisen tilbake til Bergen. Imidlertid fant jeg ut at jeg skulle ta meg en siste tur på røyketerrassen. Der møtte jeg på Kjetil Hektoen og en belgisk fan. Hun hadde en flaske Jägermeister og en flaske Koskenkorva som skulle tømmes før hjemreise og vi var ikke vonde å be... Det resulterte i tidenes fyllesyke, med kaldsvette og angst på flyet hjem, samt en haug besøk på Gardermoens toaletter. Så dersom noen kjente lukten av Koskenkorva wild berry, så var det meg... 

Første dag gikk derimot på skinner for Onkel reisende Mac, og jeg og mine følgesvenner var ute i god tid for å se Shining. Personlig kjente jeg materialet dårlig, til tross for at vinylen er kommet i hus – jeg har bare ikke kommet så langt ned i bunken enda. Men ettersom det kun trengtes en fremførelse av Fisheye på NRKs Store studio til for å vekke interessen, var det umiddelbart også en suksess live på John Dee. Jeg elsker blandingen av det harde og det jazza/progga som bandet disker opp med. Samtidig er de jo temmelig mye mørkere og hardere enn enkelte av bandene som stiller i full sminke – i mine ører.

Lyden og fremførelsen var det ingenting å si på denne kvelden, og det er kjekt å se at det virket som frontmann Munkeby var smånervøs. Da virker spillegleden enda mer ekte. Om 21st Century Schizoid Man fungerte veldig bra? Tja, jeg vil påstå at den kun ble midt på treet, og det var ikke fordi Grutle (fra Enslaved) manglet på vokal, men den ble bare låtende litt kaotisk og uinspirert, uten at jeg nå i ettertid kan sette fingeren på nøyaktig hva som bidro til akkurat dette.

Shining spilte:

1. The Madness and the Damage Done (spor 1 på Blackjazz)
2. Fisheye
3. In The Kingdom Of Kitsch You Will Be A Monster
4. Exit Sun (spor 3 og 4 på Blackjazz)
5. HEALTER SKELTER
6. 21st Century Schizoid Man

Deretter var det tid for et band som alltid er et sikkert kort live: Kvelertak. Med en illsint frontfigur og tre gitarer, foruten bass og trommer, ble det en vannvittig trøkk, og fordi om vi måtte stikke avgårde etter fem låter, for å rekke neste konsert, ble det tid til å registrere det at bandet snart bør få oppmerksomheten det fortjener. Nå skal de jo på turné med Converge og Kylesa, så kanskje det begynner å løsne?

Kvelertak spilte:

1. Ulvetid
2. Fossegrim
3. Sjøhyenar
4. Blodtørst
5. Mjød
6. Nekroskop
7. Liktorn

Konserten vi skulle rekke var Faustcoven på Rock In. Der var det derimot stappfullt, så vi dro på Garage for å sjekke ut Serenity Trace, uten å ane hva vi hadde i vente. På Garage ble sceneteppet trukket til siden, og det dukket opp en skokk med unge karer ikledd tørkler over ansiktet. Vi havnet rett inn en gjeng banditter!

Hva sjanger angår er jeg temmelig usikker på hvor en skulle plassere bandet, men en form for screamo-metalcore-greie må det vel kunne sies å være. Ikke helt i min gate med andre ord. Likevel synes jeg bandet absolutt klarer å levere, og oppmøtet må sies å være bra, tatt i betraktning hvor vanskelig salgbart det er med slik musikk på en ekstremmetalfestival. Lyden var upåklagelig, de to vokalistene trakk publikum bra opp, og i bakgrunnen satt den en trommis som holdt det meget tight og kontrollert.

Serenity Trace spilte:

1. I hate G.O.D.
2. Riot!!
3. Hypocritopia
4. Mockery of the Saints
5. Come Unity
6. People of Mass Destruction
7. Retromind
8. Fire (in his eyes)
9. We Are, You Are (helt ny)
10. In Loving Memory Of...

Siste band ut denne onsdagen førte meg og reisefølget fra Garage til Revolver, hvor Monolithic skulle i ilden.

Tidligere hadde jeg bare sjekket ut bandets MySpace og det hadde gått meg hus forbi at det var kjente og høyt utdannede og prisbelønnede musikere i duoen: henholdsvis Kenneth Kapstad (Animal Alpha, Motorpsycho, Goat the head og Thorns) og Stian Westerhus (Fraud, Puma). De spiller henholdsvis trommer og gitar, men å spille blir et understatement. 

Det at bandet spilte på en så liten, intim scene gjorde det hele ekstra spennende. En stod praktisk talt oppi slagverket og så på – med mindre man valgte og stå å bivåne gitaristen i den andre enden av scenen.

Det var helt felt fantastisk både å høre og se Monolithic! Folk oppfordres umiddelbart til å skaffe seg bandets Black science og til å sjekke ut deres jazza metal. For meg ble dette stående som festivalens helt klare høydepunkt!

Pål Lystrup

***

Torsdag 1. april:

***

Torsdagen var Nifrost det første bandet som skulle sees, og jeg moret meg i grunnen godt under konserten. Bandet bød på folk-inspirert black metal, og to av gitaristene stilte sågar iført ullgensere, hvilket må ha vært avsindig varmt.

Bandet spilte et kort sett og kom fra det med kredibiliteten i behold. Ekstra pluss blir det også for å fremvise så stor glede over å få spille på festivalen. Så det er vel bare å ønske velkommen inn i varmen, og ønske lykke til med jakten på plateselskap.

Nifrost spilte:

1. Myrket er Kome
2. Ei Vinternatt
3. Til Nivlheim Kalde
4. Blodmenn i Strid
5. Aatak
6. No place for the warmer heart
7. Sigersvorne

Deretter var det opp for å se Madder Mortem, som jeg personlig gledet meg stort til, spesielt siden jeg nylig frisket opp Deadlands i forbindelse med en anmeldelse av en re-utgivelse.

Bandet hadde god lyd, nærmest perfekt, og en særdeles scenevant fremtoning, men det er vel kanskje bare å forvente? Frontfigur Agnete M. Kirkevaag dominerer som vanlig scenen og det er bare å anerkjenne at dette også var en av festivalens bedre konserter, spekket med tunge, gode riff.

Madder Mortem spilte:

1. Formaldehyde
2. The flesh, the blood and the man
3. Life, lust & liberty
4. Breaker of worlds
5. The purest strain
6. Faceless
7. My name is silence
8. M for malice
9. A different kind of hell

Min siste konsert for kvelden ble Eyehategod , og deres sludge/doom metal. Å komme til noen spesiell konklusjon omkring bandets fremførelse blir dog vanskelig, for på denne tid begynte jeg å måtte konsentrere meg mer om en mage som ikke ville være andre steder en hjemme på hotellrommet. Faktisk ble det mest av alt til lidelse akkompagnert av amerikansk, grøtete lyd, og jeg la etter konserten, som absolutt stod til godkjent, turen hjemover...

Pål Lystrup

***

Svarttjern: Skjærtorsdagen åpnet med Svarttjern for mitt vedkommende. Denne black metal-konstellasjonen hadde jeg visse forventninger til, og de ble til en viss grad innfridd. Du får det ikke stort grimmere enn imaget denne gjengen hadde på scenen, med spikes så lange at de nesten trengte støttehjul. Artig detalj hos gitaristen som hadde hengt et opp-nedkors inni jungelen av spikre der. Med et sånt image burde man jo også levere musikalsk, og det syntes jeg gikk bra. Jeg har hørt bandet på skive uten å få kjempefot av det jeg har hørt, men potensialet er jo der. Det kom mye bedre til sin rett live, og når lyden i tillegg var ganske god ble opplevelsen bra. Publikum virket noe avventende, men det kan jo skyldes den lave gjennomsnittspromillen som rådet så tidlig på festivalen. Bandet avventet ikke noe som helst, de trøkket til så det luktet brent kirke, og jeg må si meg godt fornøyd med denne gigen. 

Demonic Resurrection: Med Svarttjern vel av scenen ble lokalene tømt, og bord og stoler sikret. Så var det bare å sette seg og vente på en gruppe indere som skulle fremføre en slags black/death-krysning med sterke innslag av prog. Jeg skummet gjennom myspacen deres før vi reiste ned, og jeg ble faktisk litt imponert over det jeg hørte. Derfor hadde jeg litt forventninger til denne konserten. Bandet åpnet med noe som nesten hørtes ut som teknisk death metal, men det tok ikke lang tid før det ble litt hybrid av både black og prog i musikken. Variasjon var nøkkelen her, og de vant meg raskt over på sin side når de fløt fra et parti til et annet. At vokalisten i tillegg hadde et bredt spekter å spille på gjorde sitt til at det her ikke ble kjedelig. Moro var det også at han hørtes ut som Ali Silmandar mellom låtene. Koselig, sånt.

Gutta var veldig dyktige, og jeg syntes låtene bare ble bedre og bedre etterhvert som settet skred frem. Litt mye death metal i forhold til min smak kanskje, men når produktet er sydd så godt sammen og levert på denne måten, da ser jeg gjennom fingrene med sånt. Publikum lot seg også fenge, og det var en aktiv gjeng som banget helt der fremme. John Dee var ikke stappet, men det hadde vel heller ingen ventet. Og det trenger ikke være fullt for å være bra. Lyden var stort sett ok gjennom hele settet, selv om både leadgitar og cymbaler forsvant litt. Det hadde uansett ikke så mye innvirkning på opplevelsen, som blir stående som en av de bedre fra dette årets festival. 

Belphegor: En av de bandene jeg så mest frem til denne dagen var Belphegor, som jeg også så i 2003 uten å la meg imponere noe særlig. Denne gangen hadde jeg dog latt meg bli hekta av Bondage Goat Zombie i forkant, og så frem til en østerriksk kraftpakke. Jeg lurer litt på hvor den ble av. Det var folk på scenene og lyd i høyttalerne, men selv om lyden forsåvidt var ganske ålreit og folkene bevegde seg litt på scenen, var det akk så kjedelig. Jeg pleier å være av den oppfatning at musikk er best live, men det gjelder vel ikke alltid. Dagens lekse. Det skjedde så fryktelig lite her, både musikalsk og underholdningsmessig, og det tok ikke lange tiden før kebab havnet høyere på prioriteringslista mi. 

Finntroll: Den gjengse oppfatningen er at Finntroll er tullemusikk for fjortiser, allikevel var det trøkkfullt på denne gigen. Jeg stilte opp med en slags nostalgisk skepsis, i og med at jeg ikke har tatt i bandet siden den svake Nattfödd-skiva, og jeg regnet vel ikke med å høre så mange gamle kjenninger fra da jeg var blodfan. Men etter en liten intro og oppstartslåt, dundret de joggu til med både Skogens Hämd og Slaget vid Blodsälv, noe som varmet litt i en gammel kropp. Varmen ble dog sugd ut av den totale mangelen på synth i lydbildet, som også var problemet sist jeg så dem på Rockefeller. Finntroll uten synth er som Mayhem uten trommer, og lydmannen burde skamme seg litt over denne.

De låtene jeg ikke kjente til ramlet avgårde i ompatakter og dro publikum med seg ganske så bra. Det er hvertfall sjelden jeg har kjent gulvet bølge så mye på Rockefeller som under denne gigen. Jeg fikk ikke så veldig fot av de nyere låtene, men så begynner jo oppskriften her å bli noe tynnslitt. Det låt ikke veldig tight av bandet på de låtene jeg kjente igjen, noe som ble understreket av bangingen til vokalisten, som var så i utakt at jeg bare ble flau. Trollhammaren og en overraskende Vätteandan dukket opp i løpet av settet, og avslutningen med Jaktens Tid og Segersång var mer enn jeg hadde håpet på. Hadde vi hørt synthen på disse låtene og hadde jeg nok storkost meg. Litt ujevn gig, men et fullpakket lokale hoppet opp og ned i bedre takt enn vokalisten kunne bange, og jeg vil nok kalle det vellykket når så mange folk virker fornøyde. Overraskende mange folk trodde dog at de kunne gå gjennom miksebordet til lydmannen og ut, så promillen spilte nok også en liten rolle her. 

Marduk: Sist jeg skulle se Marduk var det en trøblete svenskenisse som ødela kvelden min, så jeg gledet meg til å ta igjen det tapte. Bandet har vært litt inn og ut av favorittlista mi de siste årene, men når de spiller opp til dans må man jo ta turen. Med en sunn skepsis tok jeg opp plass foran lydmannen, og har vel sjelden fått så bakoversveis noensinne. Låtnavnene kan jeg ikke alltid, men det trenger jeg ikke heller når jeg blir så feid over ende av intensitet. Bandet ga absolutt alt, og det så man i hvert anslag og hørte hver gang vokalisten åpnet kjeften. Resultatet var en av de feteste black metal-konsertene jeg har vært på i nyere historisk tid. Hadde jeg hatt langt hår enda, hadde det flagret bak meg. De dundret avgårde med kongelåt etter kongelåt, og kronet for meg verket med Panzer Division Marduk, men jeg hadde også sansen for bidraget til A.A. Nemtheanga på Accuser/Opposer. Å ha en vokalist som gir alt og så hente opp en som klarer å gi enda mer, da får du en fet fremførelse. Sceneshowet var ikke all verden utover at det var folk der som spilte og sang, men grønt lys og røykmaskiner holder evig lenge når fremførelsen er så intenst bra. Nå er jeg tom for lovord, så jeg nøyer meg med å utrope bandet til dagens, og kanskje også hele festivalens vinner. Makan til fett!

Lars Petter Marthinsen

***

Alle bilder ble i år knipset av en knallbra madam; Lise Mette Eidet. Tusen takk for innsatsen!!! Sjekk henne ut her, plenty av prima bilder.