Langt der oppe...
24.05.03
Thule fra Nord Norge er for oss som er innviet, et av bandene som har beveget oss mest. Følelser og stemninger som ingen, ingen, har klart å overgå. Bandet utgjør en stor årsak til at mange av den tidlige basisen for dagnes scene er som den er. In the woods har til eksempel mye å takke disse gromguttene for...jeg selv er rimelig fornøyd med at bandet endelig er å få tak i...
...og at Peersen viste seg å besvare mine spørsmål så fett. Jens Haugan, tidligere trommis og webmaster skal også ha takk for sin hjelp til kontakt; Thule er snart klare med sin neste skive, en skive som er så til de grader etterlengtet. Og at besetningen fra monsterskiva "Natt" er i box igjen, er heller ikke å forakte....jippi!!!!!
Hva er grunnen til at Thule framstår så tungsinnet? Jeg har fulgt bandet i hele 13 år og har til dags dato ikke klart å, tross min diverse og sære musikksmak, å finne et likestilt utrykk...
Tungsinnet?? Kæm æ??
Svaret er sikkert mangesidig. For det første er det lett å få en følelse av at det meste er meningløst når man bor i et såpass marginalt område som vi gjør. Virkeligheten er tilstede, men i en forvridd form. Det er få mennesker her med sammenfallende interesser, og man blir dermed lett alene - dermed kommer også ensomhetsfølelsen. Denne følelsen, kanskje av å være forlatt, forsterkes dessuten enormt i kalde, nattsvarte høst- og vinterkvelder. I tillegg kommer det, for min egen del, at jeg sikkert har en del av det finske tungsinnet i mine gener (jeg har finske aner). Dessuten har det noe med utsyn å gjøre. Verden ser svært ofte surrealistisk ut, når man sitter her oppe og får formidlet så mye svada via diverse mediekanaler. Svada som har direkte innvirkning på din og verdens oppfatning av deg selv - et bilde man selv ikke har noen som helst kontroll over.
Avmakt.
Jeg vil også si at jeg alltid har hatt en følelse av forestående tap, eller at undergangen lurer like om hjørnet.
Alt dette har mye med stemningen i så vel tekstene som i musikken. Når det gjelder musikken, har vi gjennom mange år, på mange måter utviklet et eget tonespråk. Vi fant fort ut at dur-akkorder er for glatte, at moll-akkorder vibrerer mer i henhold til våre følelser, men at toere; akkorder med forminsket mollters er enda sterkere. I motsetning til det alminnelige som er kombinasjonen mellom dur og moll, så opererer vi derfor ofte i kombinasjonen mellom toere og mollakkroder, eller alle tre: Toere, moll, og dur.
Basert på den generelle framtoningen, den urlokale, som bandet presenterer; hvor fornøyd er Dere med å tilbringe så mye tid der oppe i mørket? Selv er jeg bosatt i den totalt motsatte enden av vårt langstrakte land, og det er da min undring slår til...det at Dere klarer å kanalisere følelser som fungerer uavhengig av miljø. Jeg er rett og slett midt i Honningsvåg hver gang skiva slippes på tallerkenen...som fortsatt er en temmelig gjentakende handling...
Hvor fornøyd er fanden med å være i helvete, eller gud med å være i paradis?? Også her er tilfredsheten tosidig: Det er lite annet å ta seg til - dermed spiller vi ofte i lag, men det er svært få å spille for - og dermed spiller vi lite ute. Vi har stort sett det vi trenger av utstyr, men vi har få å arbeide sammen med. Dette gjør at vi bruker enormt lang tid på å lage konseptene våre. Og det er ofte slik at vi ikke vet hvor vi skal, eller hvor vi ender opp når vi starter på noe nytt. Du kan se det slik at først bygger vi opp luftslott, med låt-rammer og mange forskjellige pålegg. Deretter stripper vi det ned og mikser det om. Senere må vi arrangere det for livespilling, og øve det inn. Det er altså øvelser i konstruksjon og dekonstruksjon det handler om. Og på grunn av at vi ikke har andre enn oss selv å forholde oss til tar det veldig lang tid.
Midt i Honningsvåg. Hmmm: Jeg er veldig inspirert av surrealisme: Salvador Dali og Bjarne Holst (sistnevnte var kunstner fra Honningsvåg - sjekk ut bildene). Da jeg første gang så et Dali-bilde, var det en grensesprengende opplevelse. Samtidig var jeg sikker på at jeg hadde sett dette tidligere.. Dersom vi formidler noe av det samme, så er jo det veldig godt å vite. Takk.
Jeg har en personlig overbevisning om at bandet fungerer optimalt sosialt; jobber Dere noen ganger under stress? Uenigheter når låter skal arrangeres? For meg høres det ut som om alt faller på plass uten at engang stemmer heves - en litt absurd tanke kanskje, men allikevel et element som opptar meg; den originale og avslappende personligheten hver låt avgir; tanker..
Alt faller på plass, og det er liksom slik at vi vet når det har skjedd. Men det skjer overhodet ikke uten en hel masse prøving og feiling, og innimellom er det også svært så eksplosive situasjoner der vilje står mot vilje. Vi har imidlertid - som sagt - godt med tid, og dermed får alle prøvd ut sine forslag. Til syvende og sist opererer vi nærmest som et allmøtestyrt band. Det er dog slik at dersom jeg kommer med en låt, som jeg mener skal være slik og slik, så blir også motstanden mindre. Men da er det ofte fordi man da på forhånd har tenkt eller forsøkt seg gjennom de alternativene man har. Når det gjelder det sosiale, så har du helt rett. Vi er ikke bare en gjeng voksne guttunger som spiller i lag, vi er kamerater.
Steve
og jeg har spilt i lag omtrent siden 1983, mens
Pål
kom med i 1986 og
Hugo
i 1988.
By:larm for meg er noe illeluktende; noe synonymt med sykdom. Uavhengig av om det faktisk er slik, får jeg som oftest halsbrann når slike mediabaserte happeninger får fotfeste; Dere var aktuelle med deltakelse under denne tilstelningen, men gjennomførte det ikke; why? Og i hvilken setting fungerer Thule maksimalt live? Hva må til av eksterne atributter for at Dere skal yte en total gig?
By: Larm
, ja. Vi har alltid hatt en følelse av å være utestengt fra det gode selskap. Ingen anmelder våre plater og ingen spiller oss på radio, og så videre. Da sjansen var der til å sende inn demo til ByLarm satt vi og arbeidet med noen av våre nye låter. Hugo foreslo vi skulle sende inn og det gjorde vi. Bare for å se, liksom. Vi kom gjennom nåløyet og ble invitert. Med inivtasjonen var det imidlertid kun 3000,- kroner til dekning av reiseutgifter, hvilket ikke utgjør mer en rundt en tredel av hva det koster tur/retur Nordkapp-Trheim. Konsekvensen var dermed at ByLarm ville ha oss til å sponse dem (les Den norske platebransjen) med 10-12000 kroner, og for det skulle vi få spille i en halv time. Vi skulle med andre ord få lov til å betale 300-400 kroner minuttet. Vi synes dette var å snu alt på hodet - selv om det sikkert er en ønskesituasjon for enhver arrangør at bandene betaler for å få spille - og sa derfor ifra om at vi ikke ville delta.
En annen ting er dog at vi, med en rigge og lydsjekktid på bare en halv time, aldri ville få vist oss frem fra vår beste side - hvilket man vel egentlig burde forvente at arrangørene skulle være interessert i. I ettertid har vi dermed fått bekreftet dine assosiasjoner:
ByLarm stinker.
Jeg var så heldig å se bandet under konserten i Kristiansand for noen år siden. Hvor mye har bandet prøvd seg ut på scenen? Jeg kunne gjerne ha sett at bandet hadde økt sin turnevirksomhet, men på en annen side ikke. Det er jo det litt eksklusive og hemmelighetsaspektet/mytespinningen som er årsaken til at band som Thule fungerer. Myter skapes, tilstedeværende følelser, låter som; når de først kommer under huden på en, blir en del av ens musikalske liv forever...mesteparten av dagens band er ikke i nærheten av å inneha slike egenskaper, det å fange lytteren for så å beholde vedkommende...man blir rett og slett ikke lei av Thule...
Siden turneen i 1998 har vi kun gitt to konserter. Vi synes det ble litt kjedelig å spille bare gamle låter, derfor har vi heller konsentrert oss om å lage nytt materiale. Denne gang på engelsk. Ellers har vel hudfølelsen sammenheng med det jeg tidligere har nevnt. Låtene må falle på plass, inn i sin egen form. Vi skulle gjerne turnert mer, men siden vi ikke har noen - eller nå har vi jo Jens - som har arbeidet for oss, har det vært svært vanskelig å få organisert seg for å dra på veien.
Ellers er det jo smigrende å høre at du ikke blir lei oss, men det er dessuten også mulig at det kvalifiserer for medisinsk hjelp... (he-he)
Ultima Thule skiva er litt vanskelig tilgjengelig; ikke musikalsk, men som kjøpsgjenstand. Jeg har selv et par av vinylen, men folk generelt sliter med å finne sin kopi. Jobbes det på noe plan for å øke tilgjengeligheten av tidligere utgivelser? Eller er dette noe Dere ikke har fokus på i det hele tatt?.?....
Vi har ikke hatt det store fokus på dette, men det er stadig vekk noen som ønsker å utgi den:
Black Widow
i Italia og
Essence Music
i Brasil, blant annet. Det er mulig vi gjør noe med dette i nærmeste fremtid.
Hvordan var det første møtet med The Andersens og Colours? Ideologien lå jo som alle vet, i bånn, mens det kommersielle aldri var tillagt noen hovedvekt for dette glimrende Skiens selskapet. Hvordan ser Dere tilbake på samarbeidet? Layout/kvalitetsmessig og gjennomføring var etter mitt skjønn godt som gull; men skulle Dere ønske at salgsfaktoren hadde vært av større viktighet og karakter? Som vinylelsker ser jeg med glede på konseptet, men hadde nok heler sett bandet hatt en større grad av tilgjengelighet slik at musikken kunne ha nådd ut til flere.
Vårt første møte med
Andersen
og kompani var helt klart, og uten unntak overveiende positivt. At noen i det hele tatt skulle ønske å utgi vår musikk, ja at vi ble tatt på alvor, føltes for oss helt uvirkelig da det skjedde. Helt klart en viktig og positiv opplevelse.
Etter hvert ble vi imidlertid svært skuffet med at de ikke oppfylte sin del av avtalen, som var at skivene skulle ut på CDs dersom salgstall tilsa det, og det gjorde de for "
NATT
". Har imidlertid i ettertid skjønt at Andersens forkjærlighet for vinyl var utgangspunktet for at han startet plateselskap, og tilgir han for alt hva jeg tidligere har bebreidet han for. Det var viktig, og det virket positivt for oss.
Natt; utrolig skive. Mesteparten kunne ikke ha vært utført bedre. Totalt vakkert! Men med tredjeskiva,"Frostbrent", klarte Dere ikke bare å vedlikeholde utrykket, men også de musikalske grensene ble sprengt som resulterte i nyskapninger og en fortsatt tilstedeværende geniunitet. Var det vanskelig å bevege seg inn i dette skifte som jo engang fant sted? Uten synthtyngden og mer basert på det vokale og visepregede...
NATT
var også grensepsrengende for oss. Vi fikk tak i en åttespors kasettspiller og utnyttet den mer enn maksimalt. Kassettapene var så overmettet at de var i ferd med å gå i oppløsning da vi endelig kom til miksingen. Man kan blant høre drop out i en av høytalerne på låten "
Drøm
".
Frostbrent
og uttrykket der kom av at Pål var ute av bandet, og at vi ikke hadde andre å ta med inn igjen på tangenter. Dessuten hadde jeg fått endret mitt syn på så mange ting etter å ha vært fisker i et vel et par år, da Frostbrent ble laget. Også kom vi jo i kontakt med
Charlotte Persen
som på en særegen måte bidro til å forsterke det uttrykket som var tilstede.
Den ble for øvrig spilt inn på en 16-spors Tascam båndmaskin. At uttrykket fremdeles er genuint tilskrives at vi fremdeles hadde den samme genuine interessen for musikk. Om det var vanskelig?? Ja, svært vanskelig, vi måtte redefinere oss selv.
Graks kom ikke ut på vinyl. Jeg gjetter av økonomiske grunner; rett/galt? Og hva låtmaterialet angår, så ble det hele gjennomført mye mer avantgardisk, mer fokus på lyder, spenstigere ideer men allikevel i samme ånden som sine tre forgjengere. Kan Dere enes med at denne skiven ikke klarte å videreføre den stigningen bandet var inne i? På langt nær noen svak plate, men heller ingen konkurrent til de tre første?.
Nei, ikke direkte rett. At Frostbrent kom på vinyl skyldtes Colors, men vi hørte ikke noe fra dem, eller andre, da
Graks
kom, og dermed ble det ikke vinyl av den.
Ja, det er mer fokus på lyder - forsøker skape en mer ambient stemning blant annet ved relativt omfattende bruk av samples - som var den nye interessen som hadde vokst frem i tiden mellom Frostbrent og Graks. Vi var selv godt fornøyd med plata blant annet fordi vi følte at vi hadde greid å finne frem til et uttrykk med synth, som vi også kunne mestre live, selv om vi var bare tre personer.
Dessuten ble den kjøpt inn av "Innkjøpsordningen for nye norske fonogrammer", og det var vi jo happy med.
Men jeg er i ettertid for så vidt enig om at den ikke var like revolusjonerende som de foregående, og at stigningen dermed uteble. Men jeg ser det egentlig som en slags mellomfase, eller som en slags konklusjon eller et kompromiss av alt vårt tidligere materiale, våre ambisjoner og vår personellsituasjon - dog i en relativt moderne tapning.
Var nok dessuten også litt preget av dødsfallet til Charlotte Persen, som vi hadde et godt og fruktbart samarbeide med på så vel Frostbrent som Graks.
Vil kanskje si at denne plata på alle måter var mer preget av en form for ettertanke...
Nytt materiale er snart i komminga i form av en skive; vi har ventet leeeenge...hva kan jeg forvente? Noen eksklusive avsløringer vedrørende titler? - vinylformat?.etc...
Ekslusive avsløringer?... Vel, Pål er tilbake på tangenter, så dermed er vi samme folka som vi var på NATT, og mye av den samme feelingen er tilbake i bandet. Spørsmålet er jo hva vi makter å gjøre ut av det, og vi er minst like spent som deg. Vi føler imidlertid at det går i rett spor. Vi har det morsomt, vi er uten press, og føler få forventninger fra andre enn oss selv, men det er jo hardt nok...
Dessuten er overgangen til engelske tekster ganske vanskelig. På den ene siden svært frigjørende, men på den andre siden føles det litt fjernt. Det er jo ingenting som kommer opp mot morsmålet.
Dessuten er vi eldre, men lysten til å lage låter er ikke blitt mindre, kanskje tvert om for min del. Interessen for egne grenser er også fremdeles tilstede, selv om vi kanskje er blitt mer bevisste på hvor de går - ikke bare musikalsk, også mer generelt sett. Viss imidlertid det ikke betyr at vi er blitt sedate og uinteressante.
Grusomt fett å endelig få muligheten til å supporte Thule. Litt payback for alle årene med vakre musikkopplevelser. Få band har beveget meg på samme måte. En masse gode og positive hilsninger fra Yjmetal til Dere "der oppe"...langt borte. Thule Rule! På vegne av meg selv; all metal! Avslutt som Dere ønsker. Takk.
Minst like godt å bli supported. Hadde for øvrig besøk av en fan fra Italia for et halvt år siden. Det var en inspirerende opplevelse. Minst like inspirerende som det var å spille i Kristiansand i 1998. Vi glemmer aldri de som møtte opp med våre plater for å få de signert.
(He-he...tro hvem det var; har bilder med bandet også...Y)
Det var nesten som "å komme hjem" til noe kjent vi aldri tidligere hadde sett, jmfr. Dali. Ellers får jeg bare si: Det finnes to typer musikk: God og dårlig. Genrene er egentlig uinteressante, som sådan....
Mvh for Thule: Peer-Einar Pedersen.
http://www.jenshaugan.com/thule/
|
|
