|
|
Indie Recordings/INDIE DISTRIBUTION
(27.08.07)
Det er lenge siden jeg har vært så spent på en utgivelse, for man fikk noen drypp på forhånd og følelsen av å bare måtte ha mer gjorde seg aktuell faretruende fort.
Nå var jeg relativt ukjent med
Audrey Horne
fra før, men de gangene jeg har fått med meg bandet på Svisj i form av en video (husker dessverre ikke tittelen i farten) har jeg blitt mer og mer åpen for det de driver på med. De suger margen ut av deg og erstatter med den en varm, god vibe. Du hopper hverken opp, ned eller til siden når du lytter på
Le·Fol·,
men du trekkes inn. Du føler deg som en plante som vokser og gror, hvor stilken styrkes hele tiden og hvor du til slutt bretter kronbladene ut i rommet rundt deg. Så bra synes jeg det er, selv om det ikke er en 100% skive.
Jeg har gitt
Le·Fol·
den pikante ære av å oppta cd-spilleren min i to dager til ende, hvor rundetallet stoppet på godt over 20. Det er ikke ofte jeg klarer å være så intens i lytteprosessen, men her var det låter som aldri daska deg i trynet med en gang og gjorde deg ferdig etter noen omganger. Her kom de i en lun innpakning og lot meg være med på oppbyggingen.
De er voldsomt sterke låtskrivere, de arrangere virkelig bra og har fått en kledelig produksjon. Alt ser ut til å stemme, og ikke bli overrasket om dette slippet fører til økt interesse også utenfor Norge.
Jeg hadde alle tre referansene som var påklistret skiva i hodet før jeg oppdaget lappen på coveret.
Faith No More
(In the End),
Tool
(Jaws)
og
Alice In Chains
(Pretty Girls Make Graves).
I visse øyeblikk stemmer dette forbløffende, men det er også så langt jeg vil trekke det, for kun øyeblikk-koblinger oppstår, jevnt over mener jeg at de har maktet å sy sammen noe som har en identitet. Det handler mer om å blande rett og tenke selv. For meg var det også en anelse
Californication-Chili Peppers
der inne, men også det ble med tanken, ikke noe som stakk seg ut som en tydelig bruk av inspirasjon.
Hell Hath No Fury
gjorde det ikke for meg. Det var noe som ikke klikket her, men du verden, en av tolv som ikke løftet meg er vel et kompliment.
Threshold
og
Jaws
regjerte! Det gjorde også flyten og den behagelige stemningen og dynamikken i
Bright Lights.
Her ble du med i en bølgedal av musikalske følelser hvor alt fungerte.
I Wish You Well
satt
nesten
helt, uten at jeg skal kommentere i detalj. Men det var noe der inne som jeg ikke fikk foten for, uten at det trolig var noe annet enn en detalj, en rytme eller et riff.
So Long, Euphoria
ble vinneren. Men det visste jeg nesten, for basert på en artikkel jeg hadde ute nylig på et E-card med smakebiter fra alle sporene, var det denne som fikk blodet til å bruse. Med en åpning som minner om gitarist/bassist
Ice Dale's
hovedprioritet
(Enslaved),
entret
Audrey Horne
den mørke siden av seg selv. Også her finner du spor av
Alice in Chains,
men i et seigere og dystrere landskap.
Det er vel egentlig bare å gratulere og si at dere lesere snart kan fråtse i go'saker. Nær alt av materiale har potensiale til å representere skiva og bandet, så vi snakker sterke kort. Egenskapen med å sette sammen låter som er så bra gjennomtenkt og har et så stort voksepotensiale, er ikke alle forunt. Mange riffer og limer sammen det som høres tøft ut, noe jeg er helt sikker på at
Audrey Horne
ikke
har gjort. Kløktige arrangementer og melodilinjer som hele tiden lokker deg med. Riffene tar aldri over låtene, alt er tilrettelagt for vokalen og for å løfte fram
låten.
Det var vemodig å ta denne ut av spilleren.
9/10
Tracklist:
1. Last Chance For A Serenade
2. Jaws
3. Last call
4. Threshold
5. Monster
6. Afterglow
7. In The End
8. Pretty Girls Make Graves
9 Bright Lights
10. Hell hath no fury
11. I Wish You Hell
12. So Long, Euphoria
Audrey Horne
Audrey Horne@Myspace
Indie Recordings@Myspace
Indie Distribution
|
|
