Epicus Records
(28.03.07)
Fortsatt er det spor av happymetal, men mindre og mindre. Gaia anno 07 er mer thrasha og veldig riffy. Fra å være et litt søtt powerband med litt lite variasjon i rytmikken, ser man nå at fire flate og mer kraftfulle takter brukes.
Megadeth
har garantert vært innom øvingslokalet og stukket noen ideer under teppet, for på flere av låtene oser det Mustaine. Musikalsk er de, som før, varme i trøya – soloene flerrer av og til bra fra seg og både lyd og framføring fra bandet låter fett. Vokalen er ennå noe jeg mener bør revurderes, men på
Victory
er det store endringer, og jeg tror
Thomas
begynner å finne seg selv litt. Noen toneleier og partier er sure, men vi snakker godt over 50% forsterket stemmebruk. Om det ligger i at musikken delvis har flyttet på seg vet jeg ikke, bedre er det i hvert fall. (engelskuttalen svikter noen ganger)
Men for de som måtte tro at
Gaia Epicus
ikke er synonymt med powermetal mer, tar nok feil. Men hvor de havner på neste skive blir spennende å sjekke ut – for siler de inn mer av det tyngre støffet vil det kanskje bli skiver jeg får større utbytte av. De har blitt flinkere til å legge signaturer i låtene, slik at man husker flere i ettertid, ikke at alt bare går fort og gæli med masse like tempoer og maks melodi. For eksempel er den Testament/Megadeth-lignende
Iron Curtain
noe jeg setter pris på. (Og er det bare meg som hører seekanddestroy i åpningsriffet?:)) På denne synes jeg Thomas’ vokal er kledelig og finner veien til målet. I denne er det også et meget sterk instrumentaldel, veldig bra!
Tredjesporet,
The Sign,
er et ok eksempel på sur vokal og litt traust metal, den formen som jeg mener er litt på overtid. Det at bandet slenger inn noen friske ideer i form av denne thrasha grooven er for meg et bevis på at medlemmene kanskje bruker evnen til å se framover og vet at de må prøve nye terrenger for å overleve. Det er få band i metalverdenen som kan slippe like skiver hele tiden. :)
Revenge is Sweet
er neste låt som får pluss av meg, kjapp og med et ganske godt fraspark. Oppfølgeren (om vi ser bort fra den lille instrumentalsnutten ’ In Memory’) er nok et bevis på at vi ser endringer og flørting med andre fartsinnstillinger. Tung og fengende. Her er det tydelig og bra lagt opp vokal, overgangen mellom det tunge og det melodiøse er arrangert bra og refrenget duger og mer til. Slayer-rippen litt over midtveis tilgir vi gjengen og sier oss fornøyd med over halvparten av materialet her - og bandet ble løftet fra å være et traust og litt repeterende metalband til å inneha kvaliteter som gjør det spennende å følge.
Nå er det mulig jeg overanalyserer og går for dypt inn i materien og sammenligner for mye med tidligere slipp, men du bør nok ikke avskrive
Gaia
basert på et par runder. Selv om noe her er litt flaut og surt, er det som sagt mye snadder også. Men da sjangeren og bandet muligens har opparbeidet seg litt fordommer, er det nok noen som går glipp av et par virkelig snackse låter.
Med pedalen i bånn og klisjeene på løpende bånd, havner vi i selskap med
Rise of the Empire.
Om det handler om geniale Star Wars eller ei, denne delen av
Gaia Epicus
håper jeg har sett nok spilletid, og jeg ønsker meg mer av den typen metal jeg har omtalt positivt her.
Den uptempo ’Maidenlåten’
Fortress of Solitude
hadde (som ’Revenge in Sweet’) bra arrangering og låter litt uvant i GE-sammenheng. Knall låt! Også avslutningssporet,
Victory,
hadde flere lysglimt. Miksen av det røffe, melodiøse og klisjefylte fungerte og fikk denne visa til å både fungere som tittelkutt og som avrunding på 45 minutter variert kost.
6,5/10
Tracklist:
1. New Life
2. Iron Curtain
3. The Sign
4. Revenge Is Sweet
5. In Memory
6. Awaken The Monster
7. Rise Of The Empire
8. When Darkness Falls
9. Fortress Of Solitude
10. Through The Fire
11. Victory
Gaia Epicus
Epicus Records
Thomas Hansen@MySpace
|
