Kristiansand
09.10.07
Denne gangen tror jeg jeg har gått for langt, for med en vane å ikke notere en dritt under konserter og med over to uker siden gjennomført festival, skal det bli gøy å sjekke hvor mye som festet seg på minnet. Du er herved advart. Vi fikk punk, melodisk extremmetal, tung hardrock, pur extrem og progressive galskap. Velkommen til dag to av sørlandets metalextraveganza, Southern Discomfort.
Sted: Østia
Groundless,
bandet fra Porsgrunn med svensk vokalist, gjorde en hederlig innsats og var myyye bedre enn hva som var tilfelle sist jeg så bandet. De trengte denne lydproduksjonen og de trengte scenen, med lys så vel som tumleplass. Man kan si ha man vil om musikken, som er rå hard rock med tunge innslag og mye
Clawfinger,
men framføringen var veldig opptur. Vel var vår svorske venn flere hakk over de fleste på oppførsel, noe kun frontfiguren i
Flying Crap
maktet å matche, men de gjorde som joint force en veldig fokusert innsats.
Man blir nok ikke musikalsk rikere av å høre eller eie bandets tunge grungerock, men som er tilfelle med mange filmer; det fungerer der og da - noen ganger var det veldig kapasitet også. De har et klart skille mellom det som fungerer for meg, driv og tempo
gjør
Groundless
for meg. Når de dveler i et midtempo-landskap uten de helt store variasjonene i arrangeringen, kan det fortone seg litt monotont. Men denne kvelden hadde absolutt overvekt av kul vibb, og lyden bar mye av lasset.
***
Autumn Inspiration
er en progressiv trio som jeg mener har en hel del å jobbe med. Musikken er altfor spredt og burde helt klart kokes litt ned i utrykk. De er kjempeflinke til å spille, men det gir meg større andel av frustasjon når partiene som plutselig slår deg i bakken forsvinner til fordel for noe ikke fullt så kledelig. Ikke svakt musikalsk, men det er en del vrier jeg tror kanskje fungerer bedre på skive en live.
Trommene er kanskje i overkant detaljerte, jeg er selv en grooverocker og liker at det er et visst driv mellom anfallene. Det klarer de også, for noen ganger låt det som om de hadde trøkka en cd med
Death
i det hele - det er virkelig stort når de maler litt småintrikat extremmetal. Metalbiten håper jeg de fortsetter å pleie...
Bassingen og gitaren (som led av en altfor tynn lyd, med kun en gitar burde det være whambangthankyoumam som gjaldt) er av høy kvalitet, det er bare sammensetningen av ideene som blir litt rotete for meg.
Autumn Inspiration
har talent men får meg kun interessert grunnet framføringen - og de partiene hvor det hele smeltet sammen. Ankepunkt numero uno er vokalen, sorry folkens:) Det er rett og slett et stort ønske å se denne trioen bli en kvartett med ny mann bak mikrofonen, men ha nå i bakhodet at dette er basert på konsertform, selv har jeg ikke hørt bandet å skive.
***
Allfader
var vel noe av det jeg gledet meg mest til å se, litt fordi skiva i sin tid ble en utgivelse jeg lærte meg å like, og litt fordi brodern hele tiden forsvarte å få transportert banden sørover. Og jammen var det verdt tiden foran scenen.
Noe sur koring ble et minus, det fortalte jeg også til medlemmene etterpå, som tok det hele til seg. Slikt vitner om proff drift av et band, for noen blir smågretne om man er ærlig. :) Det til side tror jeg mesteparten satt som et skudd, og med visshet om at de klarer å levere ca like bra som på skiva, er faktorer som sammen viser oss et sterkt band. Det er fra scenen man hører sannheten var det noen som sa en gang.
Selv var ikke
Allfader
med på at jeg smørte blackmetal inn i musikken dems, men jeg hører fortsatt mye av denne sjangeren mellom linjene. Totalt dog, er metallen til Mo I Rana-væringene langt fra blackmetal, det er extremt, durende, det er støyete og det er veldig spennende utført. Selv kaller de seg for brutal, melodisk og mørk metal - treffer sikeren en der.
***
Chain Collector
har endret seg en hel del siden debuten. I skrivende stund har jeg bare hørt en tone fra den kommende skiva, men låtene snakket for seg selv når bandet entret scenen på Østsia. Vi fikk en enda sterkere svensk-melodisk metal denne gangen, men i forhold til sist var det en mye mer rendyrket helhet vi fikk. Vokalen til
Svenn Aksel
maktet å fronte så og si hele bandet, selv om det musikalske også var smellbra. Låtene og selve essensen i stilen de har lagt seg på er nok et par hakk unna min hverdag, men de skal slippe å stå til rette basert på det. :)
Livedebuten ble kratig og heseblesende; publikum var som ventet i bra form siden vi snakker lokalt band og i tillegg et bra lokalt band. Trommene, courtesy of
Anders Kobro (Carpathian/x-Green Carnation + In the Woods)
ble også som forventet stødig banket på plass, selv om jeg nok synes talentet til denne mannen ikke helt kommer til sin rett i
Chain Collector.
Men det er en proff stikkeführer som sammen med
Dub Studio's Endre Kirkesola
på bass ledet an rytmeseksjonen. Med en slik bånn var det lett for gitaristene å bare smi, for jernet var glovarmt!
Kjetil
- som mange husker fra debuten - gjestet scenen for å bidra cleanvokalt på de eldre låtene. Vel og bra,
Kjetil
har blitt en flink fyr, men jeg falt faktisk mye mer for de ferskeste kuttene hvor bandet ble ledet av en rå vokal og ingen synth. Den barske stemmen til
Svenn Aksel
kler
Chain Collector
som bare det.
Ikke spesielt mye groundbreaking å spore, men dette var en betydelig søknad til det internasjonale markedet - for framførelsen hadde null feil. Andreskiva
(Unrestrained)
er snart klar via
Sublife Productions,
men jeg tipper det snart kommer et par feite kameler og snuser de i skrittet, for slike band har livets rett og vil lokke til seg et større marked.
***
Flying Crap.
Flyvende søppel. Vel, søppel er det ikke, og så vidt jeg kunne se fløy de heller ikke. Mange mente vel sitt om bookingen av Norges røffeste pønkband til en metalfestival, men tro meg; de er hardere, bedre samspilt og frekkere enn de fleste av sine metaliske alternativer. Få trommer som
Clas!,
få band har en frontfigur som
Rune Tengs
og få band klarer å frese så lenge så tett uten å miste gnisten. Noe nedgang i publikumstall ble det utover settet, men ikke noe stort problem.
Gamle Maiden har masse pønk i systemet, dagens metalscene har bøtter av pønk ombord, så man trenger egentlig ikke å forsvare plassen de hadde i den musikalske settingen. Fra før husker man sjokkene fra hagleepisoden under
Quart,
man husker sprøytestuntet på
Hove
og man husker (for oss lokale) alle gangene man var redd for å få skader under konsertene tidlig på 90-tallet. Men denne kvelden i september var
Flying Crap
strippet til beinet og hadde kun musikken som verktøy, noe de uten tvil håndterte med faglig dyktighet. Fagbrev i pønk? Det er Crap det.
Selv er jeg en snedig kar som en gang likte pønk, gikk lei og nå liker det i små doser (helst Exploited) eller hvor det kun er en bestanddel. Så etter fire-fem-seks spor ble nok repetisjonen noe gjeldende, men gøy var det. Og denne gjengen er eldre enn både meg og de fleste i salen, og de oppførte seg råere enn det jeg en gang orker å
tenke
på.
Gitarist
Kjells
skjegg er ene og alene verdt inngangspengene.
Tusen takk til SDC og fotograf
Bojan Oz Milinkovic,
for når man leverer inn egen pc (med bilder) til service er slike venner gode å ha :)
|
|
|
|
|
|
|
