Voices Of Wonder/VME
(22.03.10)
Full tittel: "Let The Boogie Do The Talking"
Du verden, denne konserten er helt utrolig bra! Ei er jeg boogierocker, men når de presenterer låtene så overbevisende og i en slik proff setting, er det bare å ta av seg det som er av hatter.
Dykker man ned i musikken til
Backstreet Girls,
ender man ikke så dypt. Det handler jo om enkel og grei rock’n roll med bøtter av
Ac/Dc
og spann med
Ramones,
to band
mange
har prøvd seg på å kopiere. Om noen matcher Oslobandet er jeg jammen meg i tvil om, men så har de holdt dette løpet gående svært lenge også, og har hatt tid til å polere fram et rått sluttprodukt. Man blir kanskje så bra om man har såpass
lite
å arrangere, men det gjenstår fortsatt å legge igjen bremsespor, og jeg har har sett en del lignende band hvor det ikke sitter live. Det er det som er vanskelig her vil jeg tro, å spille enkel musikk fett. Mange tror det er bare å planke og spille, men skal det låte så rått som her, snakker vi ikke om ferskinger. De er så innrøykt og barka at det i seg selv tar et par dekader å få på plass. Cred også, det kommer heller ikke over natta.
Vokalist
Müller
er et to og et halvt meter langt monster som går og går, og mot slutten av konserten, eller mot slutten av hver låt, er det lite som tilsier at fyren kneler. Vel er han i gulvposisjon en og annen gang, men hvor han finner energien til å holde løpet, det lurer jeg på.
Trass?
Brun drikk?
Bensin?
Uansett er han et monster, ragende med en herlig slapphet over seg, som om dette er noe han gjør hele tiden. Det redder de seg på hele gjengen egentlig, at de er så naturlige og så lite staffasjert. Her råder musikken sammen med spillegleden.
Lyden er enormt bra! Til slik musikk er denne produksjonen nærmest ketchup på pølse. Alle gjør jobben bra, også trommisen fyrer godt av, som er ny siden jeg så bandet sist. Det sier kanskje litt, for det var under Screamturneen i 05 :).
Det som slo meg, etter å ha brukt for mye tid sammen med
Let The Boogie Do The Talking,
er hvor bra mange av sangene er. Før blåste jeg ofte slike band av med at alt går i den samme løypa, noe det også gjør, men flere av disse er kløktig satt sammen og tilbyr mer enn disse etter-boka soloene og rockefoten. En låt som
I Was Right
gir meg fint lite, mens spor som
Going Down
og
Monster In My Cadillac
er svinebra. Siste der har
vel
mye
Angus
i seg, men det er jo hele meningen, er det ikke?
Om jeg sier at også den pønka og uptempo rockeren
Gibson Gasoline
sitter som ei kule, avslører jeg vel at det er når bandet skrur opp gassen jeg liker de best?
Jeg faller litt av lasset etter et par runder, men med tanke på at jeg for bare et par-tre år siden ikke helt fant tonen med gøtta, tar vi ikke det så tungt. Dessuten er det bare å dosere og kjøre rundene med et par dagers mellomrom, så teller man plutselig både 8 og 10 visninger uten problem.
Sum; Dette produktet er dritbra! Lysføringen, lyden, attityden...alt sitter og er et kraftig bra dokument for hvor bra
Backstreet Girls
er når de først får alle fasiliteter på plass. Uavhengig av min eller andres musikksmak, uavhengig av de som ikke finner feil hos bandet eller de som avfeier rock’n roll som kjipe saker, er
Let The Boogie Do The Talking
et helstøpt produkt som fortjener ros. Her er de fanget i et maks øyeblikk, noe som må være helfett for medlemmene.
9/10
Tracklist:
1. Temple Of Lust
2. She’s So Bad
3. Barbie Wire
4. Monster in My Cadillac
5. Hardcore Mission
6. I Was Right
7. Gibson Gasoline
8. Go Ahead And Call The Cops
9. Golden Rose
10. Awright, Awright, Awright
11. Boogie My Life Away
12. Walking Downtown
13. Hey Ho Let’s Quo
14. Gypo
15. I Found My Way (bonus)
16. Backstreet Boogie (bonus)
17. Half Past Dead (bonus)
Backstreet Girls
Backstreet Girls@Myspace
VME
|
