Kristiansand
07.06.09
Kvelden bød på sprelsk, teknisk og sprø jazzmetal samt en røffere vri fra Stavangerbandet Tristania.
Gorg
Heldigvis liker jeg sprek og utfordrende metal, også der hvor jazzen finner fotfeste og hvor odde takter og finurlige vrier gjør seg gjeldende. Konservatoriebandet
Gorg
framviste en høy instrumentføring og en lav scenebeherskelse. Litt småsært å stille med vernemasker for type motorsag, men de skal slippe å krangle med meg om det, musikken var kul nesten hele veien. Litt stillestående og i nedovergående retning ca halvveis, men på de to første låtene dro de jammen meg fete riff og kule rytmer! Mange fant veien inn til kjernen og hang med, men flere ble nok litt paffe og synes dette var lite livevennlig, noe det egentlig var. Selv tror jeg en skive med slik musikk fungerer bedre for snittet av de frammøtte, men snurrig nok fikset jeg å følge løpene og koste meg nok til å ikke unngå
Gorg
ved en eventuell neste anledning.
Tristania
Sist jeg så bandet hadde
Anders
langt hår, derfor tenkte jeg umiddelbart
"...ny gitarist?".
Feil altså, men slik er straffen for å klippe seg
Anders.
Jeg kjenner til den bøyen, selv om mitt hår er hakket kortere :).
Flere overraskelser og spørsmålstegn fra min side kom som perler på en klessnor, for etter å ha studert den nye gitaristen uten på se ansiktet grunnet en litt feil vinkel, og i ett nanonsekund tro at det dreide seg om en feminin mann eller fløtepus, fant jeg ut at det var
Gyri
fra nå oppløste
Octavia Sperati.
Og joda, med litt vandring i salen så man at det var henne, like søt og mystisk som hun alltid har vært. Flink er hun også, og kult at
Tristania
fiska inn en med melkekjertler, det trenger vi flere av i metallen.
Vokalister manglet det ikke denne kvelden i Kristiansand. Noen ganger skjønte jeg ikke poenget med alle, men siden
Østen
dropper av en tid for å ta seg av fødeklar kone (gratulere på forskudd, om jeg forstod det riktig at det ennå var litt tid igjen til tvillingene kom), ble det litt klarere.
Kjetil
(ex-Green Carnation/Trail Of Tears) som vi kjenner godt her på
Heavymetal.no
dro mørk cleanvokal, og tar over jobben til
Østen
i perioden hvor melk, bleier og gulping er i fokus for vestlendingen. Kaptein
Anders
sang, eller growla, det gjorde også denne lille skjønnheten fra Sardinia;
Mariangela.
Hun gjør faktisk ikke så mye vokalt iløpet av konserten, ikke helt alene ihvertfall, så vi har med et band å gjøres om dyrker helheten og ikke den typiske frontfigurgrooven. Hun hadde et par anledninger til å virkelig vise seg fram, og stemmen er helt klart på plass!
Ole Vistnes,
ny bassist som også driver dank i
Zerozonic,
koret. Så igjen; vokalister og sangere er ikke mangelvare hos vest/sørladsbandet. For å forsterke at de lukter sørlandsk, trakk de opp både
Frank
og
Jonathan
(begge ex-Trail Of Tears) på hver sin sang. Duoen har gjort sessionjobbing hos
Tristania
tidligere.
Og trommer? Det var av det kontante slaget, alt levert hardt og fett fra
Tarald.
Her på
Heavymetal.no
kjenner vi han fra rockebandet
Dialba,
men som jeg fikk tips om og egentlig visste veldig godt, har han også levert livetrommer på
Solefalds
første turne. Flink kar, og siden jeg sist gang jeg så bandet live kommenterte at trommisen hang bakpå og holdt bandet litt igjen, er det gledelig å notere at det nå er snakk om attakk og en rytmeseksjon som pisker. Hvem som er fast, på prøve eller holdes i besetningen under tvang vet jeg ikke, det eneste de opplyste om fra scenen var vel at
Gyri
fungerer som livegitarist.
Jeg måtte dessverre forlate lokalet når bandet hadde fem sanger igjen, da var klokken kvart over ett, og med kropp og spesielt rygg, som en 80-åring etter flere uventede nattskift, var det lite å gjøre enn å adlyde. Men over en time med
Tristania
noteres med pluss i margen. Mye mer rockete, selv om det også var kult med denne gestikulerende og fløyelskledde madamen
Vibeke.
Fans av bandet som ikke bor i Norge, tipper jeg er kjempemisunnelige på de som hang på hjørnet denne kvelden. For makan til eksklusivitet er det ikke ofte man får servert. Tanken at det må være rart å spille på en såpass liten scene slo meg, men det er slik et etablert band skal og må takle, og balansen mellom å holde denne proffe framtoningen og fikse en lokal flørt ble hele veien løst bra.
Låtvalget spente bra, og i tillegg til å spille gamle kjente viser, fikk vi et par nye låter. Jeg er som kjent ikke godt bevandret, men husker en, og som var sparkemetal! Tittelen kommer jeg ikke på, noe med castle eller en eller annen farge...men det lover godt for nytt album.
Ræva og litt til bilder. Hvorfor? Kamera, skjerm, dødt. Dette er status siden det kun er meget få som er så kule å legge igjen litt spenn hos oss. Midlene går til oppgraderinger og server, så muligheten til å handle for ex et kamera, er nok ganske uaktuell. Med flere års jobbing, gratis, enveis og hvor vi har bidratt til å promotere og selge skiver hvor pengene aldri kommer hitover, er det jammen meg på sin plass å knytte neven og bjeffe litt. Ikke sant? Men finanskrisen kan vel få litt av skylden i disse dager, vi får se hva som skjer framover. Inntil da spiller vi litt på tuba...
Og om det er skirveleifer her, skyldes det at klokken er mye og jeg må legge meg, øynene siger og blikket begynner å bli slørete. Takk for meg, takk til bandene og til
Ane/Simen@På Hjørnet!
|
|
