Soas Promo 500x80

Zerozonic "S/t"

av yngve

16472896 10154069144126058 8408795613505439320 NSelskap: Private

Release: februar 2017

Groovemetal, thrash, Zerozonic er tilbake med nytt album.

Dette selvtitulerte slippet kom litt bardus på meg, hvor litt av grunnen nok var fordi jeg trodde bandet var lagt på is, noe det muligens er. Uansett, skiva kom i havn etter å ha blitt eltet og knadd over en ganske lang periode. Gitarene leser vi i bookleten ble spilt inn i tidsrommet 2012-15, trommene i 2015 (av Frank fra Withem/Big City) og vokalen la Arvid (også Sublime Eyes) imellom 2013-16.

Greia med Zerozonic er at Daniel, kjent for sitt virke i Blood Red Throne og Big City, er svært glad i riff, groove og denne edgy og litt melodiøse metallen. Jeg har fulgt med siden de første demoene kom, og jeg skal innrømme at selv om jeg har noen utgivelser i hylla, er nok denne nye den som til nå har falt best i smak.

Hvorfor? 

Hm, kanskje fordi det er mer melodi? Litt mindre rett fram groove? Noe mer bredde? Det er gjort plass til en hel del av groove- og riff-bonanza her også, men samtidig har bandet moderert seg og hvor deler av/hele låter skinner veldig bra!

Zerozonic@Facebook

Pantera, hørt om de? Det har Zerozonic også. Men, selv om Zerozonic ikke har/viser denne evnen til å lage den samme typen låter, med hooks og refrenger, som amerikanerne klarer når de vil, er Zerozonics nye slipp faktisk et jeg heller velger i denne sjangeren. Dette gjelder ikke Cowboys From Hell, som jeg er svært glad i, til tross for at jeg ikke helt faller for produksjonen på den idag. Kanskje liker jeg dette albumet fra Kristiansandsbandet fordi, om vi skal holde oss til Pantera-linken, de er mer i Cowboyland enn slik Pantera utviklet seg etterpå? At de omfavner melodiene mer? Jeg tro det er et nøkkelelement for min del om ikke annet. Sjekk bare soloene og den fantastiske feelen på Instrumentalis. Kanskje skivas beste.

Og når man var i den herlige tilstanden etter instrumentalen, forsterkes mitt evige mas om at variasjon er viktig. For når Just Turn Away-riffet overtar er det vellykket. Også åpningssporet legger seg litt til siden i stil, for her er det en pumpende og lekende extremmetal som grenser til dødsmetal i enkelte øyeblikk. 

Denne stilen, groovemetal, liker jeg, men jeg er ikke fanatiker. Jeg elsker riff, og rytmikk som underbygger og styrker gitarene. Om det blir for mye av det samme faller jeg av. Som nevnt er dette altså et aspekt av Zerozonic som nå fungerte bra. 

Det er mange utrolig fine og kule soloer, og i tillegg til allerede nevnte Intstrumentalis, trekker jeg fram melodikongen på Never Let It Fall som en vinner. På denne låten hører man hvor bra bandet er, for her er soloen, aggressiviteten i vokalen, melodiene, riffingen, hele spekteret, med på å legge en svært bra palett.

Det er en bra lyd på skiva, jeg hører noen forskjeller, men det har nok å gjøre med denne ganske lange innspillingsperioden. Men en produksjon som jeg selv synes var veldig kledelig og trøkka fett. 

En balansert utgivelse, som ligger og grenser mellom tyngde og melodi veldig fint, og som bør appellere for de fleste med sansen for aggro-, groove og lett extrem thrash.

Karakteren falt der den gjorde, jeg følger magefølelsen, men med tanke på at jeg sjelden beveger meg over 8-eren, er ikke denne verst håper jeg.

7,5/10

Tracklist:

  1. It Never Dies
  2. Get Me Back
  3. Pushed Away
  4. Never Let It Fall
  5. ZZ Toms
  6. The Other Kind
  7. I Walk Away
  8. Instrumentali
  9. Just Turn Away