Unnamed27157503 10155314935706867 885556790 N

Underwing + 3 (Arendal, 28.03.18)

av yngve
Tranqidiots Lars Norman Arendal 280318 (2)

En relativt lang kveld i Arendal sammen med min datter og en kompis, hvor underholdningen ble levert av et variert knippe orkester; Barndogz, Tranqidiots, Timeworn og Underwing.

Bilde til høyre, Roger/Tranqidiots, fotograf: Lars Normann

Første band, Barndogz,  ble ikke helt fulltreffer. Litt fordi de spilte en form for punk som ikke fenger meg, type Green Day - tidvis litt hardere - og fordi det var litt å gå på i samspill. Trioen er nok fersk, og det er ingenting å utsette på innsatsen, det er slik det er bare; man trenger tid og modning. Tips er at om man skal være trio trenger man en litt røffere dominans på bass og trommer, for når gitaristen spiller noen annet enn riff, blir det litt spinkelt. Eller man kan addere en gitarist til, for det å være en trio krever litt mer enn det Barndogz leverte. 

Men, i enkelte øyeblikk, når de fyrte av litt og trøkka på, fungerte det greit , det var i de lettere øyeblikkene det skortet litt. Coveren de kjørte av gode gamle Ramones viste at det er sprell på gang, de trenger bare å tenke litt i disse banene på eget materiale også kanskje? 

Tranqidiots kom fra Kristiansand for å bråke, og for å få folk til å få det ut. Det vil si å få ut energi, god og dårlig. Det klarte de til en viss grad, men sett bort fra en gjeng som kjørte dult og dytt-lek, var nok salen litt tilbakeholden. Meg inkludert, men jeg har en god unnskyldning siden jeg har en rocka skulder :). Og det er en god tanke, det å få det ut, men ikke alle er der at de trenger det - og de gangene det er folk som har mye innabords av følelser og stress, kan det fort gå for langt :).

Det ble et vanvittig øs fra start til slutt, og bandet imponerer nok en gang. Det er bråk, kontrollert bråk, hvor vi snakker topp musikere som har valgt å spille dødspunk. Bassist Josh er fenomenal i å leke seg på halsen, han spiller så bra, detaljer og groove som minner om eldre Purple og Zeppelin, og Doors - men gjort i et par etasjer opp på energiskalaen. Gitarist Roger er en gitarhelt, og trommeslager Fritz gjør en jobb med en så feit intens slagkraft og tempo at få hadde klart å matche og kopiert kveldens jobb. Nils? Vokalist? Han er bare en halvsprø fyr som skriker og growler, og synger, og vil at folk skal blåse ut stim. Og et par i bandet slet med sykdom denne kvelden, men om de leverer slik i stabilt sideleie er det skremmende å tenke på hva de kan oppnå i full vigør. 

En bra kveld, og fra et band som gjenspeiler sin tøffe tilværelse, oppvekst, levekår, fortid, og det er der mange svikter; man har ikke en genuin kraft i det å være punka, det slår litt feil om man kommer fra et flott og sikkert hjem og skal spille opprørsk rebelmusikk, eller?

Hele setlisten var ok, jeg likte den nye låten, som ligger her:

Timeworn har jeg ikke sett live før, som jeg husker, og det er en tid siden jeg har meldt inn noe på de. Nå er det snart klart for at bandet skal i studio og snekre nytt album, det ser vi fram til. Konserten på Munkehaugen tror jeg var en suksess i å tiltrekke seg nye fans, for makan til trøkk og tyngde! De spiller en form for core som har mye metal, mye mørk sludge - og band som (eldre) Mastodon, Crowbar og ikke minst Neurosis kom til syne i låtene. I tillegg lukter det litt eldre saker av bandet, av den gode gamle sorten hardcore.

Cred til trommelsager, makan til innovativ fyr, som spilte bøtter av knalltøffe overganger, løste saker veldig tøft og hadde en spille-/slåstil jeg misunner :). Vokalen var kanskje det elementet som kom dårligst fram, for stemmen ble litt underlagt musikken. Lydbildet var råbra her, men vokalen var av en art som havnet rett under bandet ellers. 

Underwing var jo grunnen til at jeg kom, det var de som ble annonsert først, og så kom resten etterpå. Og jeg elsker dette bandet.

Jeg har sett de bedre men aldri sett en så bra versjon av Kaela. Thomas' akustiske intro var så vakker at jeg nesten hadde lyst til å sutre litt :). Ellers har låtmateriale relativt god spredning, og ikke alt er like følelsesladet. De er progressive (så det holder av og til, bare prøv å følg trommene i de sykeste løpene ;)) og stoner om en annen, og noen ganger drar de helt ned til (rapper referansen fra litt over) Doors-land. Vokalist og bassist Enyeto innehar en så sterk, egenartet og bra stemme at det går kaldt nedover ryggen. Og på den nye låten I Am The Sun viser han fram dette, og på allerede nevnte Kalea

Det er et band på opptur, og det skjønner jeg. Jeg mener jeg så en av de tidligste konsertene de hadde, og siden har det vært en glede å følge de, både i studio- og liveformat. Jeg unner de alt godt, og håper de er en gjeng som klarer å holde tankene og huet i fokus slik at de takler å bli stjerner :). Nå er de nok bare et lokalt/litt nasjonalt fenomen bestående av en gjeng unge menn som lever i nuet. Skiva som kommer blir det fryktelig spennende å sjekke ut,. og jeg håper det snart er mulig å få en smakebit!! Ny låt ble spilt i Arendal denne kvelden, og der hørte vi en litt annen låtstruktur og en ørliten vridning i stil, men det kan jo være skiva er veldig variert. Kvalitet er det nok uansett.

Bilder: Underwing, fotograf på det til venstre; Lars Normann, til høyre (eventuelt under basert på visning) Jasmin Moriko. Takk for lånet til begge to!!

Tranqidiots Lars Norman Arendal 280318 (1)
Underwing Arendal 280318 Jasmin Moriko