Selskap: Pure Steel Records

Release: 15.02.19

For et gledelig gjenhør av disse aldrende herrer.

Man må tilbake til tidlig 80-tall for å finne bandets historie. Foruten slippet Rapture and Wrath i 2015, har de bare en fullengder fra 1984 på sin CV. Disse gjenforeningene er ikke alltid det beste for øret, men noen ganger er det full klaff, og det var det denne gang! Hvorfor? Kan det være mix av folk, som bl.a rommer Joe Fraulob, Steve Robello og Greg Christian? Googler man dem finner man store ting! Eller, kan det være at produksjonen og vokalist Donny Hillers superhals leder det hele inn til seier? (og mange vet kanskje ikke at Cliff Burton var med her i starten...Yj).

Trauma@Facerbook

De prøver på ingen måte å finne opp noen nye formler på det berømte kruttet, så ja, det er ganske så tradisjonelt det man får servert. Men, som den heavy metalleren jeg selv er, trenger jeg ikke alltid nye oppskrifter. En god plate i sjangeren er og blir en en god plate. Det Trauma fikser på eksemplarisk vis på As The World Dies, det er dynamikken mellom pådriv i retning energifylt power, og det tyngre melodiøse. Man blir ikke lei av ensformighet, og mang en låt er sterk som Hulken himself. Svært få dødpunkter og unødig fyll gjør hele lytteopplevelsen til en fornøyelse fra start til endes. 

Allerede på The Rage viser de så sterk låtskriving at man nesten vil høre den om igjen før man går videre. Så gjør de noe litt kult, de kjører pådriveren From Here To Hell, som jeg tror mange band ville hatt som første låt. Lite er tilfeldig hos Trauma, de setter sammen platen på eksemplarisk vis så lytteren får en perfekt reise i energi og seigere melodiøsiteter. Selv med såpass tradisjonelle riff og rytmiker setter de sammen alt på en måte som gir perfekt variasjon, og det kommer alltid noen høydepunkter som f.eks de mange kjempesterke refrengene, flotte mellomspill, eller en skamtøff bridge.

På Last Rites gjør de perfeksjonisme av ballade. Soloplatene til Bruce Dickinson inneholder litt av denne typen låter, og det kan for så vidt være en liten sammenligning på flere punkter, men Trauma er US-metal med ekstra store bokstaver, så helt det samme er det ikke.

Entropy  må også få et ord for sin flyt og tøffhet tross sin enkelthet…applaus!

Joda, så kommer det som mange band i denne sjangeren mangler, en helt utrolig vokalist. Donny Hillier….FOR en klang, FOR en stemme, FOR en evne til å legge vokal-linjer. Er bare å bøye seg i støvet, for dette er verdensklasse deluxe. Produksjonene er også så hinsides kledelig materialet at hatten min holdes til brystet når jeg bukker og gratulerer. Snakke meg om å ta en aldrende sjanger opp til moderne edge og sound.
Anbefaler dette til alle som befinner seg i kategorien heavy, power, US, og til dels NWOBHM.

8,5/10

Tracklist:

1. The Rage
2. From Here To Hell
3. As The World Dies
4. Gun To Your Head
5. Last Rites
6. Run For Cover
7. Asylum
8. Entropy
9. Cool Aid
10. Savage