Mike Lepond's Silent Assassins "Pawn And Prophecy"

Publisert torsdag 3. mai, 2018

av yngve

Selskap: Frontiers

Release: 26.01.18

Symphony X-bassisten er ute med nytt soloalbum. Og for de som er litt mer oldschool, som meg, er jo Mike også ved Ross The Boss' side når han har turnert med Manowar-låter i den senere tiden. Og ja, bandnavnet er kranglete, stryk navnet ditt neste gang Mike ;).

Mike Lepond's Silent Assassins@Facebook

Sist gang dette bandet/prosjektet var oppe til debatt, da var jeg svært imponert. Denne gangen er det ørlite tilbake i ekstase for meg, men skiva vokser seg på. Den sniker seg inn etter hver runde. Albumet er veldig variert, og selv om jeg er fan av det kan det virke litt mot sin hensikt her. Sjekk de to klippene under for eksempel. Skiva spenner fra den mest klassiske metallen til rolige og stemningsfulle kutt som blør godt, og det meste er fett, selv om altså variasjonen kanskje er et aber for noen.

Men liker du metal, av det litt episke slaget og som ivaretar en fin form for gammeskole powermetal, er det mye å hente på Pawn And Prophecy. Vokalen er bra, låtene også, noe er litt cheesy, noe er klassisk metal, noe smeller bra fett, og noe går litt inn og ut av samme høl.

Men, det Mike gjør her på egen hånd, det er for meg bedre enn veldig mye annet i dag. Dette er tuftet på Us-metal-grunnmuren, og har også mye europeisk i seg. Og mest av alt er Mike en bassist som legger seg tett opp til slik Joey DeMaio har hamret ut som stil, bare hør på I Am The Bull . Denne kunne delvis ha vært en Manowar-klassiker fra tidsrommet 83-84.

Ren og skjær metal, hverken mer eller mindre. Slik det var før, og slik mange nyere metalband som ser seg i bakspeilet i dag ikke sprer så mye av.

Jeg likte debuten bedre, denne er ok, bra, men mest av alt ser jeg det som en helhet, at jeg liker Mike Lepond's Assassins , ikke nødvendigvis alt som kommer. Jeg har en mistanke om at denne om la oss si et par måneder kan vokse seg større.

7,5/10