Infernofestivalen 2018, review

av heavymetal.no

Erimha Inferno 18 BorisTekst: Halvor Myklebust

Bilder: Boris Danielsen (sjekk flere bilder HER ). 

Bilde til venstre: Erimha

Årets Infernofestival var den attende i rekken, og er derfor den lengstlevende metalfestivalen her til lands. Selv hadde jeg ikke vært der siden 2013, men da Yngve ga meg muligheten til å dekke den (sammen med fotograf Boris Danielsen), kunne jeg ikke takke nei. Det skal sies at grunnen til at jeg ikke hadde vært der på mange år ikke bare var grunnet økonomiske årsaker, men også fordi jeg er og har blitt veldig kresen innen ekstremmetal. Jeg må derfor beklage meg på forhånd om anmeldelsen kanskje bærer (for) mye preg av dette, men ved klager å er det bare å finne meg på Facebook, så kan vi ta det derfra. Jeg vil selvfølgelig ikke på noen som helst måte skape dårlig stemning ;)

Uansett, here goes;

Torsdag

Etter å ha blitt inn-akkreditert på Infernohotellet, som i år var Scandic St. Olavs Plass, gikk turen ned i kjelleren der jeg fikk med meg en konferanse som omhandlet kanadisk metal. Det virket som om de som var i målgruppa var mer band, som kunne tenke seg å spille over there da han kom med tips og råd med tanke på hva man bør gjøre og IKKE bør gjøre.

Etterpå gikk turen bort til Rockefeller for å se første band ut;

Odium: Tydeligvis et ganske legendarisk Buskerudband innen symfonisk black metal, og de kommer nærmere bestemt fra Drammen. De hadde ikke spilt live på mange år, og mange hadde samlet seg foran scenen for å få med seg dette. Tony Ingebrigtsen (gitar/vokal), mest kjent fra Myrkskog og Zyklon, kan vel anses å være primus motor i bandet. At de er gode musikere hersker det ingen tvil om, og de fikk masse velfortjent respons fra publikum, men som den kresne idioten som jeg er ga denne musikken meg absolutt ingenting.

Mephorash Inferno 18 BorisBilde: Mephorash

Erimha: Turen gikk deretter ned på John Dee der jeg skulle bivåne noe kanadisk black metal. Jeg skal ærlig innrømme at jeg har lite forhold til den sjangeren band fra Canada, men jeg er stor fan av duoen Sortilegia, og håpte jo kanskje på noe liknende de. Det var jo ikke tilfellet, og jeg ble på ingen måte imponert.

Dodecahedron: Litt avantgarde black metal kan være veldig enten/eller, og selv om jeg er stor fan av mange innen denne eksperimentelle sjangeren, kan det så absolutt slå begge veier. Heldigvis, får’n si, var det tydeligvis dags for festivalens første høydepunkt. De balanserte meget bra på en line av svevende/luftige partier, fengslende dynamikk og flotte og episke black metal-riff. Jeg gir helst ikke terningkast til konserter, men denne får uten tvil en 6’r fra meg.

Shining: Hva er sagt om Niklas Kvarforth som ikke har blitt sagt nok ganger allerede? Sist jeg så de (også på Inferno), på John Dee i 2008, var en veldig mye bedre konsert. Joda, det har gått ti år, men det er noe med den intime og til tider grusomme stemningen i musikken som traff meg som lytter bedre på John Dee for 10 år siden enn i år da de spilte på Rockefeller. Alt virket veldig, i mangel av noe bedre ord, halvhjerta.

One Tail, One Head: Håh, jeg visste at dette kom til å bli fantastisk, og det ble det også. Dette ble syvende gangen jeg så de, og er det et band som har levert hver eneste gang er det denne gjengen. Heldigvis spilte de på John Dee, de hadde uten tvil ikke kledd å spilt oppe på Rockefeller. Tilstedeværelsen til vokalist Björn er så herlig intens, og med de intense øynene underbygger det alt av musikken på en perfekt måte. Herlig energi, herlig stemning og gåsehud her og der gjorde dette til (SPOILER) festivalens høydepunkt.

Etter dette så dro jeg faktisk for å legge meg, og selv om det kanskje hadde vært naturlig å skylde på ølinntak, så kan jeg ikke det. Siden inntaket var veldig lavt denne helga

Fredag

Mephorash: Denne svenske gjengen var det første gang jeg så, og estetisk og visuelt vil jeg påstå og tippe at de har hørt på det fantastiske bandet Hetroertzen; kapper, masker og røkelse var en del av pakka. Så ja, du har gjettet rett, de spiller black metal. Dessverre ble jeg faktisk ikke helt overbevist. Joda, de har og hadde potensiale, men de mangler det lille ekstra for at ihvertfall jeg kan kalle de et nytt favorittband.

Auðn: Denne gjengen fra Island spilte også ifjor, og det må jo være et godt tegn når de får komme tilbake i år. Jeg syntes det var veldig stemningsfullt, men i mine kresne ører nådde de ikke helt opp. Jeg så og vet at mange er uenige med meg, men må vi være så enige hele tiden? ;).

Wiegedood: Der har vi band som blåste meg overende. Denne trioen fra Belgia, som består blant annet av medlemmer fra fantastiske Amenra, leverte en black metal-oppvisning som ga meg gåsehud både her og der (hey, we're on a need to know basis!! :) Yj). Veldig intenst, veldig aggressivt, men samtidig veeeldig stemningsfullt. Med to gitarer og ingen bass var jeg litt skeptisk før de begynte, men de overbeviste meg og vel så det. De spiller på Blå i Oslo senere i vår, jeg håper å få tatt turen.

Bilde: Emperor

Emperor Inferno 18 BorisEmperor: Her snakker vi headliner. For et band som potensielt spiller for 70 000 på Wacken Open Air, er det å spille på Rockefeller for en intimkonsert å regne. I fjor fylte Anthems..-skiva 20 år, hvorpå de spilte den i sin helhet på utvalgte festivaler. Dette jubileet gikk over til i år, og Infernofestivalen ble og er av de heldige som skal få denne i sin helhet her også. Det var og ble rimelig trangt på Rockefeller, da jeg fikk inntrykk av at så godt som alle som var på festivalen skulle få med seg dette. Fy for noen gode musikere", fy for noen gode låter!, fy for noen legender! – men som tidligere nevnt er symfonisk black metal sjeldent min greie. Heller ikke her. Objektivt sett en helt fantastisk konsert. Subjektivt var det helt ok.

Lørdag:

Krakow: Krakow er et stoner metal-band fra Bergen som innehar en fantastisk stemning. Jeg hadde kun sett de en gang, på Hamar i 2012, når de varmet opp for Enslaved. Rockefeller er vesentlig større enn scenen på Hamar, men det var så godt som fullt hus denne påskekvelden. Og det skal publikum ha, de var veldig hengivne og veldig dedikerte alle sammen. Det var så godt som fullt på alle konsertene jeg så, og det kan jeg ikke huske at det har vært fra tidligere år. Eller? Husker ikke..

Satyricon: Ja, jeg så faktisk bare to band denne kvelden. Satyricon er jo uten tvil legender innen norsk black metal, selv om enkelte onde tunger (inkludert min egen) vil påstå at de ikke har spilt det på mange år. Sigurd Wongraven selv er nok av en annen oppfatning. Her snakker vi også om mange gode musikere samlet på en og samme scene samtidig, og han er jo uten tvil en god frontmann. Men, å avslutte med K.I.N.G? Det er nesten litt sjokkerende, men jeg skal da ikke bestemme hva de velger å gjøre og ikke.

Søndag:

Denne dagen blir den korteste å evaluere; Jeg var dårlig denne dagen, der kroppen ville kvitte seg med avfallstoffer både fra munn og bak, så jeg tok ikke sjansen på å stikke på Rockefeller denne kvelden. Beklager til alle! (Mulig værsågod er et bedre ord :) - Yj).

For å oppsummere; det er a lltid hyggelig å treffe på kjentfolk jeg sjeldent ser for tiden da jeg ikke bor i Oslo lenger, det er trivelig å mingle og kjenne på atmosfæren fra musikk og folk, men om jeg reiser tilbake er jeg veldig usikker på. Jeg er som sagt veldig kresen, og det skal mye til om jeg drar neste år. Men, lykke til neste år, Inferno 2019 – jeg har trua :).