Selskap: Memento Mori

Release: 23.01.17

Italiensk død og fordervelse.

Det er ikke til å komme bort fra amerikanske Incantation sannsynligvis er høyt aktet hos hos denne unge kvartetten, for dette er sannelig så tett opptil worship man kommer før det begynner å ligne regelrett plagiering. Når det er sagt gjør de greia bra og det er gjennomført til tusen. Doom-elementet har de ikke vektlagt i noe særlig grad, men en god dose med disse mer snirklete og innvikla overgangsriffene og enkle powerchord-progresjoner krydret med pinch harmonics (disse mer hylete tonene fra gitaren) – som er noen av kjennetegnene til John McEntees måte å komponere på – har de fått med. Og godt er det, for skiva er stort sett rimelig brutal og maltrakterende når det kommer til stykket. Du blir svett i ørene for å si det sånn. De har også noen partier hvor de groover på en måte som er mer dem og det skulle jeg gjerne hørt mer av.

Ekpyrosis@Facebook

Materialet er bra, det samme er miks og produksjon generelt og de har et godt grep om det kompositoriske. Skiva falt i smak fra første stund, men har ikke vist noe særlig voksepotensial, uten at det har begrenset levetiden dens heller. Noen kan nok få en bismak i munnen av Asphyxiating Devotionpå grunn av den overtydelige måten de har latt seg inspirere på, men personlig lar jeg meg ikke affisere i noe særlig grad. Og når sant skal sies foretrekker jeg denne fremfor Incantations nyeste utgivelse (Profane Nexus). Incantation på sitt beste har de dog et stykke igjen opp til. Jeg syns de skal fortsette å la seg inspirere av Incantation, men kanskje droppe de tydeligste virkemidlene og flette inn flere av de partiene hvor driv og groove står i sentrum. De bryter opp den nådeløse brutaliteten som tidvis kan bli noe ensidig, selv om det er tøft som effen.

6/10

Tracklist:

1. Profound Death
2. Obsessive Christendom
3. God Grotesque
4. Immolate the Denied
5. Incarnation of Morbidity
6. Morticians of God
7. Depths of Tribulatio
8. Blasphemous Doom
9. Unearthly Blindness