Dwaal "Darben"

av heavymetal.no

Dwaal Darben 17Selskap: Private

Release: 07.04.17

Tungt og seige seigeste fra Dwaal.

Som med all annen metal har det kommet en mengde undersjangrene av de mer klassiske sjangrene. Doom er intet unntak, og Dwaal kan man lett plassere i en en av disse. Man får to låter, men spilletiden er som en EP, da kaller vi dette like greit for en EP også.

Tungt og seigt, og masse emosjonelle innslag er oppskriften de kjører, men først tilbake til disse undersjangrene. Når vi er på Dwaal-nivå, da blir det for uspesifisert med doom. Man må nok innom ord som drone, og sludge. Ja, kanskje vi skal nevne post også, da særlig i de rolige partiene, det instrumentale? 

Første låt, Not a Soul, der får vi alt jeg har nevnt i fin kombinasjon, men man må ha litt tålmodighet, for husk, det er avkjølt sirup man skal gjennom. Fra frustrasjon og indre smerte, til rolig farvann der det er dypt til bunn. De litt nedpå temaene, der traff de meg best, men mye mulig er grunnen de mer støyete landskapene som kanskje best kjennetegner låten i helhet. Låten tikker inn på gode 18 minutt, så om ikke første avsnitt treffer, vent litt før du eventuelt vurderer å skru av.

Andre låt ut, Archon Rise, der greier Dwaal å dra meg inn i form for transe med den blytunge, særs mørke introen. Rett og slett deilig! Videre går det mye i det samme som i første låt, men om ikke riffene er like, så får man alle stemningene servert. Også på denne er det de litt roligere partiene som treffer meg best. Litt kortere låt dette, ikke mer enn gode 12 minutter ;).

Jeg måtte prøve dem ut i forskjellige settinger, og den beste ble for meg med headsett og lukkede øyne strekk ut på sofaen. Liker man seig, støyet, emosjonell og blytung musikk, da er dette et godt valg hvis man skal sjekke nytt. Jeg har svært vanskelig for å sette karakter på Darben, så den uteblir denne runden, men at de kan sine saker innenfor sin sjanger, det hersker det ingen tvil om.

Arni Sørlie

***

Jeg har hørt en del på disse to sporene, og har ikke noe problem å være i selskap med kvintetten. Liker du tunge saker, med, som Arni sier, litt stoner, litt post-feel, da er Dwaal helt opplagt et band du kan sjekke.

Det er en langdryg arrangering vi snakker om, her er det ikke tatt hensyn til at lytteren skal oppleve variasjon og at når ting går litt, noe MÅ inn og overta stafettpinnen. Jeg liker slike band som lager musikk for stemningens skyld, som leker med det å hypnotisere lytteren litt, som krever at man må legge seg ned og lytte, ta inn, ikke musikk man lett blander med andre gjøremål. 

Dwaal@Facebook

Dwaal kan jeg ikke si får stjerner for briljering, at man husker en solo, en takt eller lignende. Her er alt det musikerne gjør sentrert rundt en kjerne, alt av energi legges i låten, lyden, følelsen

To låter, litt over halvtimen samlet. Selv om det kun er et par spor gjør ikke det anmelderjobben lettere. Ei heller tror jeg bandet finner det lettere å sy sammen en slik utgivelse. Det krever en del for å strengt tatt ikke bevege seg så mye i over 30 minutter, huske alt, spesielt live, telle, og skape noe som funker. Og det synes jeg faktisk de klarer bra. De har maktet å få meg i motsatt ende av prosessen til å følge med, holde meg engasjert. 

Post-begrepet er nok mer gjeldende enn stoner synes jeg. Bandet selv brukte til info stoner for å forklare litt hva de drev på med innen doomsjangeren. En anelse svart metal er å spore, ørlite Tom Warrior i stemmen, og litt av flyten Solstafir har når de dveler.

Arni satte ikke karakter, og jeg skjønner det godt. Slike band kryper litt utenfor de rammene vi vanligvis har når vi enker elementer og hva som vektlegges. Men skal jeg ta stemningen og følelsen jeg hadde etter en full runde, tror jeg ikke syveren er feil å bruke. Jeg liker slikt, men foretrekker band som er mer tradisjonelle i låtlengde og gjerne med noe mer variasjon i tempo. Men det er et kult band, Dwaal.

Archon Rise var mye mer nedstemt, roligere, jeg likte nok denne best. Den framstod litt mer i å kunne forsvare den lange spilletiden i regi av å være en sang. Her er det også noen tøffe minimalistiske gitarmelodier som løfter det hele.

7/10

Yngve M. Jacobsen

***

Tracklist: 

  1. Not A Soul
  2. Archon Rise