Selskap: Debemur Morti

Release: 19.05.17

Mislykket eksperimentering fra Ålesunds-duoen.

Harde ord å sette i en overskrift, men totalt sett er det det hovedinntrykket som har festet seg etter å ha levd med Interequinox det siste halve året. Nå skal det sies at skiva ikke har snurret kontinuerlig hele perioden av den grunn, snarere tvert imot. Det har vært mer sporadiske lyttinger hist og her, og ved konsentrert lytting har interessen dabbet så kraftig av midtveis at siste halvdel har blitt satt på vent til en senere anledning.

Personlig likte jeg veldig godt de to første skivene deres og alle EP-ene som ble gitt ut i 2010 og 2011, men deres dobbeltalbum, Imperator, fra 2012, falt aldri helt i smak. Interequinox later til å fortsette i de sporene de tråkket opp da og forsterker en del av impulsene fra den utgivelsen. Så det er en naturlig utvikling som har skjedd her, uten at skiva byr på noen særlige overraskelsesmomenter.

Når det gjelder lydestetikk fortsetter de også i samme sporet som sist. De har tatt soundet i en mer kaotisk og lo-fi retning, som en slags homage til nittitallets produksjoner, hvor instrumentene flyter over i hverandre og er sauset inn i romklang. Det gir en noe rotete og grumsete miks på de mest intense partiene, men jeg kan ikke si annet enn at det kler musikken og uttrykket. Selv om man ikke alltid hører annet enn hovedtrekkene i gitarriffene eller den overordnede melodiske strukturen. Vrenggitaren får ofte et hard og metallisk vepselyd når band skal skru mer nekro lyd, men ikke så med Dødsengel. De kjører på med mellomtone og diskant og holder igjen på bunnfrekvenser, men vrenglyden funker, så det er ingen grunn til å tro at produksjonen de har snekret sammen har vært annet enn intendert. Altså at den har vært bevisst tilsiktet og ikke bare er et resultat av slump og noen som har gjort så godt de kunne.

Musikalsk sett er de fortsatt fundamentert i Black Metal og selv om de har utvidet fargepalett og virkemidler har alt sitt opphav i det okkulte og dunkle. De har en utforskende og utfordrende tilnærming til sin låtskriving på Interequinox, men som dessverre ikke alltid er like vellykket. Hovedproblemet er at mye av materialet de benytter av seg ikke er godt nok, eller ikke forvaltes på rett måte. Det relativt korte åpningssporet kjører på med et ensformig og repetetivt komp på gitaren og rekker å blir kjedelig før de brekker over i half-time med et mer stemningsfullt parti. Men mot slutten av låta introdusereres meloditemaet fra kompet i starten og her kommer det mer til sin rett.

Andre ting igjen blir bare regelrett jævlig å høre på, som de tre-fire siste minuttene av Rubedo. Låta starter kult riktignok og steelgitarpartiet – eller gitarspilling som minner om steelgitar – var uventet og merkelig, men besnærende. Her sprenger de sine egne rammer, og er et eksempel på vellykket eksperimentering. Bare synd at resten av låta er bortimot ulyttelig. Og det skyldes i stor grad det andre problemet med Interequinox: den gneldrete hylevokalen, som veksler fra det dramatiske til hviskeskummelgoth-vokal. Det kan virke som bandet har latt seg kraftig inspirere av den sagnomsuste Mr. Doctor på dette feltet, men deres etterligning faller kraftig igjennom.

Det er bare to låter som faller i smak ubetinget her, og det er Prince of Ashes og Opaque. Her fremviser de det kaotiske og demoniske Dødsengel som jeg setter pris på, og låtene veksler fra det brutale og horrorinspirerte til det mer tradisjonelle. Sistnevnte spor minner for eksempel veldig mye om Darkthrone anno 1994, uten at det gjør noe. Dette er kanskje også de to sporene som inneholder færrest utfordrende elementer, bare så det var nevnt.

Et par underfundigheter fra disse to låtene må vi få med helt på tampen: Den skjærende gitarmelodien i Prince of Ashes er mer enn litt inspirert av de disharmoniske tonene i temalåten til filmen Rosemary's Baby. Og partiet som dukker opp cirka 3.52 uti Opaque spiller melodien til den første strofen i Trollmors vuggevise. Jeg tar gjerne mer av sånne typer musikalske referanser fremover, så tommel opp for disse.

Utover det går Dødsengel i en musikalsk retning som ikke engasjerer, og forhåpentligvis legger de om kursen etter Interequinox.

4/10

Tracklist:

1. Pangenetor
2. Prince Of Ashes
3. Værens Korsvei 
4. Emerald Earth
5. Opaque 
6. Illusions
7. Palindrome 
8. Ved Alltings Ende 
9. Rubedo 
10. Gloria In Excelsis Deo 
11. Panphage