Selskap: Nuclear War Now Productions

Release: 20.04.2015

Franske Chaos Echoes er fundamentert på ruinene til Death Metal-bandet Bloody Sign, som ga ut ei skive ved navn Chaos Echoes i 2010. Ei kul, men temmelig oversett og glemt skive. Det blir ikke helt skivebom å si at de bygger videre på ideene fra forrige band, men det er sannelig ikke langt unna, for Chaos Echoes (bandet) har såvisst blitt et helt annet beist. På godt og vondt. Mest vondt, når sant skal sies.

Og det er synd, for det materialet de presenterer her er av avantgardistisk karakter og de tar ekstremt mange dristige sjanser med låtene og riffene sine. De oppviser en djervhet og vilje til eksperimentering som mange burde misunne dem og de har ikke gjort det enkelt for seg selv i komponeringsfasen. Den aller første og største innvendingen går på de sporene som er titulert Interzone IV, V og VI. Abstrakte og kontentumbaserte lydkollasjer kan være fett det, men Chaos Echoes mestrer ikke denne minimalistiske kunstarten og dermed blir disse sporene bare uengasjerende og forstyrrende elementer mellom de slagene som funker. Hadde de nå bare vart et par minutter eller tre, ville saken stilt seg annerledes, men de legger beslag på samfulle toogtyve minutter.

Da lykkes de bedre i de låtfokuserte sporene hvor de legger for dagen meget eksperimentell Death Metal. Det som gjør de så unike er både det at de ivaretar brutaliteten og intensiteten, samtidig som de ofte må sies å være stemningsbasert med rituelle undertoner. Åpningssporet kan stå som et prima eksempel på akkurat det. Atmosfæren på skiva må også sies å være en tidvis spesiell affære når de kverner på den samme grunntonen i nærmere to minutter, hvor den eneste variasjonen i tonehøyde kommer av at de drar forsiktig i strengen(e). Men når man får jobbet seg inn i materialet og fått et overblikk over hva de driver med og hva intensjonene deres har vært, så er det i grunn brutalt tøft og uvant. Så der er definitivt ei utfordrende skive.

De beste øyeblikkene deres inntreffer i Advent of My Genesis og skivas desidert beste spor, Kyôrakushugi. Sistnevnte gestalter det ovennevnte lite lyttervennlige tominutters harvepartiet på samme tone, men fyttihelvete for ei eksplosiv og kvernende låt! I mine ører hviler essensen av bandet i dette sporet og det uttrykket de burde rendyrke. Advent of My Genesis er også innom mye tøft, og rart, i løpet av sitt knappe kvarter som også burde være toneangivende for veien deres videre, men i seg selv ei ujevn låt som ikke har maksimert sitt potensial.

Presseskrivet bedyrer at skiva skal absorberes i en sammenhengde lyttersesjon og bedømt ut fra det raser den sammen. Rett og slett fordi Interzone-sporene ikke komplimenterer det øvrige materialet og det som verre er: får det til å fremstå som kjedeligere og mer uinspirert enn hva som er tilfellet. Luker man vekk disse tre sporene sitter man igjen med 38 minutt som tidvis er av varierende kvalitet, men som absolutt har noe for seg.

Chaos Echoes@Facebook

5/10

Tracklist:

1. Senses of the Nonexistent
2. Interzone IV: Intoxicating Beauty
3. Advent of My Genesis
4. Interzone V: Ignorance Is Bliss
5. Kyôrakushugi
6. Interzone VI: Realization
7. Soul Ruiner