Deception Add 050324 Karmøygeddon 24

Blackfinger "When Colors Fade Away"

av yngve

Blackfinger 17Selskap: M-Theory Audio

Release: 15. 09.17

Blackfinger er tilbake med nytt album, med velrenommerte Eric Wagner i front.

Dere som kjenner meg vet at Trouble ligger tett opp til senteret av musikkhjertet mitt. Også The Skull var prima, og debuten til Blackfinger. På mange måter er jeg litt partisk siden jeg smelter relativt fort når disse 70-tallsinfluerte tunge melodiene, vakre og seige, kommer mot meg med Erics særegne vokal på topp. 

Blackfinger@Facebook

Det er absolutt ikke et band som minner oss om sol og sommer, men jeg er rar og fordøyer gjerne slikt når plattingen bak huset er varmet opp og dørene kan stå åpne uten fare for trekk. Svart kaffe og Blackfinger under en parasoll. 

Det denne skiva gjør, som forgjengeren ikke var så preget av, er at boltreplassen er innsnevret. Skiva er som en lang låt, og de fleste om ikke alle låtene er tuftet på samme (fantastiske) oppskrift. Det er ingen fare for at det jeg anser som mangel på variasjon trekker skiva ned, dette er bare et album som er som en stor melkesjokoladeplate heller enn et sortiment med smågodt. En splitt mellom tunge, tunge saker og en litt mer hippiesak synes jeg forklarer, men det er doomingrediensen som regjerer, og dette gjør få bedre.

Bandet putrer mye rundt i denne litt hippiegreia, som Trouble viste litt av på de siste par, kanskje tre, utgivelsene med Eric. Men så kommer My Old Soul for eksempel, og viser en nesten Run To The Light-attityde - som ikke er feil i min bok. Her legger Wagner stemmen flott helt nede i bunnsjiktet av hva han fikser. Også tittelkuttet, som du ser og hører under her, er her, i den tunge Sabbath-gata.

En skive å bli glad i, selv om den trenger noen runder for å sette seg. Det er for all del fett fra første runde, men for meg ihvertfall, åpnet det seg mer og mer - og jeg setter mer pris på skiva nå enn i starten. 

Det er vanskelig å sette fingeren på noe som ikke fungerer, om man ser bort fra musikksmaken, som jo er forskjellig. Er du der at du liker det Trouble gjorde, det The Skull gjør, og liker denne tristessen Wagner har i stemmen sin, da er Blackfinger egentlig en no brainer.

I would not die for just anyone, but I will die for you (Waiting For The Sun).

Romantisk og lengtende, samtidig som alt er så fullt av en gripende form for håpløshet, og underveis kan jeg gjerne få en klump i halsen.

Sist gang fikk de en åtter, og det er nok i samme leia nå. Men der hvor debuten er litt ærlig og leken, er denne safe og trygg. Innholdet er ikke så annerledes kvalitetsmessig. Coveret var derimot mye bedre nå, noe som lp-en jeg bestilte fikk vist fram til fulle. Derfor vipper jeg det hele opp en halv karakter.

8,5/10

Tracklist:

  1. When Colors Fade Away
  2. Can I Get A Witness
  3. All My SorrowType O
  4. My Old Soul
  5. After-now
  6. Crossing The River
  7. Beside Still Water
  8. Waiting for the Sun
  9. Till We Meet Again