Avatarium "The Girl With The Raven Mask"

Publisert søndag 20. des, 2015

av yngve

Selskap: Nuclear Blast

Release: 23.10.15

Dette bandet hadde mye å bevise etter debuten.

Og Ravenmask er helt klart en verdig oppfølger, selv om de har skiftet litt stil, og blitt litt roligere, litt mer flytende enn sist. Det som er sikkert som banken, det er at tittelkuttet er en innertier. Her er det slik jeg ser det ingen feil, selv om jeg har fått beskjed om at teksten/nødrim visstnok hemmer fullt potensial :). Jeg driter i slikt, selv om lyrikken ikke nødvendigvis er på øverste hylle. Og drivet, DRIVET, det er helt utrolig.

Ellers er skiva full av overraskelser, både av låter som virkelig frisket opp, og noe som ikke helt lever opp til forventningene. Så ja, jeg er nøktern nok til å klare å høre at ikke hele skiva er 100% rakt gjennom. Jeg får med meg at bandet høster mange toppkarakterer, det får de ikke av meg, men den er veldig nær i å være en gullskive.

Et par av låtene var litt baktunge, litt kjedelige, selv om det kun er i Avatarium-sammenheng, om de hadde blitt satt opp imot lignende band, hadde de nok dratt i land seieren :). De har gjort det tøft for se selv i å gi ut så bra debut, og ep, og skape så store forventninger. Og ikke minst fordi de slapp skivas beste låt, tittelkuttet, som teaser en tid i forkant. Da var terskelen så høy at jeg anser det som en nær umulig oppgave å fullføre en lignende opplevelse all over.

January Sea, frekk sang, et par litt svake løsninger i begynnelsen, men låten tar seg godt opp ganske kjapt. Jeg er ikke helt happy for vi skriver 1:20 ca. Da føler jeg at låten får utløsning.

Pearls and Coffins, en fantastisk og rolig låt, denne er magisk! Hør høyt, alene eller sammen med noen. Dynamikken, orgelet, den nydelige vokalen. Hjelp.

Hypnotized løsnet ikke helt for meg, selv om den er fet nok. Den ble litt svakere i å ha personlighet synes jeg, kontra de andre. Ghostlight hadde litt av den samme greia, men denne er sterkere etter min smak. Variasjonen i arrangeringen, det rolige og de røffe, en herlig kombinasjon. Her gjør Jennie-Ann også en god del tøffe saker.

Run Killer Run er en annen favoritt, den ligger litt i terrenget som tittelkuttet, både i tempo og at den har denne rockefoten. Hardrock er aldri feil, ikke når det spilles av et 70-talls influert doomband. Her er også Jennie-Ann svært på edge og gjør mye fett.

De to siste, Iron Mule og The Master Thief, er begge i kategorien bra men ikke best. Av disse faller nok Iron Mule best i smak, for jeg synes skiva har nok av disse rolige partiene. Sistelåten er også veldig ond, og det synges med en innlevelse som får meg til å grøsse. Og om låten handler om EkleErik, svarten sjøl, vet jeg ikke, men det er naturlig å tenke i disse baner om man lytter til teksten. Hvor de vil og hva de mener vet jeg ikke, men Edling er jo kjent for å ikke gå på søndagsskole. Han og de om det, bare å huske å ta med seg pølser til grillen :)

Skiva er veldig bra, men det er altså et par ankepunkter. Og alt dette baserer jeg på hauger av lyttinger, jeg tror vi snakker om nærmere 40 runder før anmeldelse.

Vanligvis ville jeg i en slik setting, når jeg skal resonnere meg fram på magefølelsen, å havne på en 7,5/10, men det er noe spesielt bra med Avatarium, og jeg slår ofte et slag for bandet, ikke skiva, og her er nøkkelen slik jeg ser det; Avatarium bygger en karrière, jeg tror de, som Sabaton, vil vokse og vokse og øke sitt publikum fordi de har noe som både er kvalitetssikret og som folk liker. Det er bare snakk om å komme seg ut og fram, komme foran de virkelig store menneskemengdene. Når et gjelder mediene er de på plass, her føler jeg nesten at de blir litt hypet, men i motsetning til mange andre, har Avatarium musikk og låter som står av seg selv.

8/10