Selskap: Godz of War

Release: 04.04.17

Nytt tilskudd til Blackened Death Metal-treet fra Spania.

Og det skal bandet ha: det er høy wow-faktor på de aller fleste låtene, så regn med å bli blåst overende uansett hvilken av låtene du sjekker ut (unntagen de tre instrumentale snuttene da). Alt er så rett i trynet som du kan få det, og det gjelder særlig basstrommene. De ligger veldig langt fremme i miksen og spillingen er ofte overdrevent kjapp, nesten på grensen til det parodiske. Heldigvis har trommisen flere takter og triks på lager ellers kunne dette blir en usedvanlig slitsom affære. Så hvis man tar en rask lytt igjennom skiva og hører det første halvannet minuttet av hver låt er det fort gjort å tenke dette må da ha potensial til å være blant årets, eller?. Det var iallfall førsteinntrykket jeg satt med etter å ha skummet skiva på den måten.

På engelsk har de et uttrykk som heter to outstay your welcome (sånn cirka) og det er ett av problemene til Atrexial og kan være delvis forklaring på hvorfor skiva i helhet ikke blir noe mer enn helt midt på treet. Bandet gjør egentlig ingenting feil og på papiret burde skiva falt bedre i smak – for den er ikke i nærheten av å være dårlig – men til tross for gnistrende komponering, fremførelse og produksjon blir det mer en teoretisk anerkjennelse av musikalsk dyktighet enn en uforbeholden følelse av å digge musikken på skikkelig fan-vis.

Atrexial@Facebook

Mye av materialet og gitarriffene fremstår også som kjedelig og uinspirert. Det blir mye tremolospilling på gitarene i half-time feel, mens trommene knatrer avgårde i firehundreogførti. Tøft nok i seg selv, men de bruker denne kontrasten hele tiden og den mister fort nyhetens interesse. Særlig når intervallbruken i melodiene er rimelig forutsigbare og følger samme rytmiske mønster hver gang et tremoloparti dukker opp (og det skjer ofte). Låta Unmerciful Imperial Majesty er et talende eksempel i så måte. En ting som er positivt er innslaget av gitarsoloer. Dette er litt uvanlig å høre hos denne typen band, men det funker og fremstår som et kjærkomment innslag i materialet til spanjolene.

Krakilsk og hyperintens tromming kan være et utrolig barskt virkemiddel, men Atrexial tar det litt for langt enkelte steder, både når det gjelder spilling, hvor trommene er plassert i miksen og lydpaletten (hverken cymbaler eller basstrommer låter bra). Hadde jeg ikke visst bedre ville jeg trodd det var snakk om en trommemaskin, for det høres absolutt sånn ut på de kjappeste partiene.

For å avslutte i et mer positivt leie bør du sjekke ut Shadows of the Nephilim Throne, eller iallfall de to første minuttene. Her disker de opp med noen satans seige saker som glatt knuser en del av riffene og stemningene på Immolations siste skive. Resten av låta trekker dog i en annen retning, men her viser de at de mestrer å bruke andre typer fundament for låtskrivingen sin som de bør rendyrke mer til nesten gang.

5/10

Tracklist:

1. Enthronement 
2. The Hideous Veil of Innocence
3. Under the Scourge of Lamashtu
4. Catharsis Through Torment 
5. Unmerciful Imperial Majesty
6. Illuminatur
7. The Ominous Silence
8. Ascension
9. Shadows of the Nephilim Throne
10. Trinity
11. Souverain
12. Eternal