Selskap: Nuclear Blast

Release: 04.08.17

Verdens beste metalband er ute med nytt album.

Men verdens beste metalband leverer bare sånn passe. Jeg har lest mange anmeldelser av denne, og det ser ut som om anmelderne ikke helt deler mitt syn, men mange fans og metalfans er mer der jeg er. Det er jo alltid en smakssak, men samtidig er det noe i det å kunne se noe litt objektivt også. Og å høre en skive MYE før man mener noe, der svikter mange.

Accept@Facebook

Accept Norway@Facebook

Vet dere, jeg har en formening om band som er som Accept, som har en så lang levetid, som Maiden, Lizzy, Purple etc.; det er ikke mulig å holde toppform hele veien. Accept har klart en formidabel ting med dette nye albumet, de (eller Nuclear Blast) har promotert dette så bra at man nesten kjøper blindt. Det er overalt, det er hype, det er teasere, det er hele pakka. Har du ikke fått med deg at tyskerne er ute med skive, eller fikk det med deg i tiden opp mot release, lever du ganske isolert.

The Rise Of Chaos er så langt det svakeste med Mark bak mikrofonen, synes jeg. Og jeg vet mange er enig. Men det er fortsatt ikke et dårlig album. Det har høydepunkter, men også låter som er ganske banale. Tekster har jeg fått sjekket litt, og selv om det er tunge og viktige budskap i noe her, er disse korte, kontante refrengene med på å få bandet til å framstå som en metalversjon av Rammstein.

Og jeg er av den oppfatning at Mark låter tidvis like sliten som Udo for tiden. Vel var Mark super når han trådte inn i gruppen, men jeg synes det er en svekkelse siden Stalingrad og Blood Of The Nations. Mye her låter som en aldrende utgave av Brian Johnson, og lytter man på Analog Man, hører man at denne og mer til på skiva er tettere opp mot Ac/Dc enn det ihvertfall jeg liker Accept som, metal to the bone :). Også et par merkelige koringer bet jeg meg fast i, som dukke topp i holdetelefonene. En lys hyling som er lagt parallelt med Marks allerede skrikete stemme. Det var ikke helt på stell, men fungerte om man blåste opp volumet og ikke gravde for dypt i lydbildet .).

Men det er plenty av metal også, flere låter er sterke kort i å bevare tyskernes posisjon, Die By The Sword og No Regrets, hvor sistnevnte har en del jeg savner på skiva, melodistyring. Det er for mye, som jeg var innom, Rammstein-ishe greier, for mye fokus på riff og refrenger som er litt for simple. Koolaid og Hole In The Head var over tid litt flaue å høre på, sel vom Koolaid handler om en ganske skjellsettende hendelse.

Jeg elsker Accept, jeg elsker bandet, jeg trenger ikke å like alt de gir ut. Da er jeg type blindet som mange fanatiske fans er. Beina på jorda; The Rise Of Chaos er ok, men jeg tror ikke den går inn i historien som en Accept-klassiker. Men for å være litt rettferdig er det et skille å ta hensyn til - det er et nytt band som har gjenoppstått med Mark, og det er naturlig å forhold seg til skivene med denne amerikanske karen i front om man skal sammenligne. Men altså, den svakeste lell, av de fire som så langt er en del av Accept 2.0. (eller tre, om man tar med David Reece :)).

En annen låt jeg synes vokste litt etter 30 runder (jepp, hørt mye), var What's Done Is Done.

Sånn, ikke slakt, ikke topphyllemateriale, The Rise Of Chaos er en middels god skive fra Sollingenbandet. Jeg elsker som sagt bandet, og følger de også på neste album, og hvem vet, kanskje de trekker litt i trådene de hadde på de tidligere klassikerne? At de ikke har denne rett fram-riffingen hele veien og heller legger til litt mer variasjon? Men formelen som brukes her på nyskiva er jo den som har dominert siden Blood Of The Nations.

Håper vi ses i Oslo 12. februar neste år, Accept er fortsatt verdens beste metalband, ikke sant? :).

6/10

Tracklist:

1. Die by the Sword
2. Hole in the Head
3. The Rise of Chaos
4. Koolaid
5. No Regrets
6. Analog Man
7. What's Done Is Done
8. Worlds Colliding
9. Carry the Weight
10. Race to Extinction