Fra Kiss beveger vi over til nok en av monstergruppene som har fulgt meg siden barnsbena, Judas Priest. Her er det mye uro i rekkene, fra min oppvekst med enkelte favoritter og skiver som ikke fant veien inn i hjerterota, til ungdomstid og voksenalder der noe henger igjen fortsatt, mens mye har blitt hørt og lagt i skuffen. Men jeg har aldri sluttet å være fan av bandet, hva de leverer av skiver har vært en annen ting. De som synes at alt er 100% får heller leve i sin egen verden.

Yngve og Tarjei A Heggernes vandrer gjennom bandets diskografi. Så langt er 15 skiver publisert.

Med debutskive ute og greit med konserter under beltet, bygger Arctic Heart fra Kristiansand opp cv og erfaring. De spiller klassisk metal med referanser til både de eldre klassiske metalbanda så vel som den nyere bølgen vi så komme på slutten av 90-tallet. Jeg tok en prat med bandet for å lodde stemningen.

En mandagskveld i Oslo stopper ikke det Lzzy Hale og gutta hennes i det amerikanske rockebandet Halestorm fra å fylle Sentrum Scene til randen med en konsert som var utsolgt flere måneder i forveien.

Vi fikk et nytt doomband i den norske metalscenen for en tid tilbake, Death Of Giants, og når man slipper skive, og har en så sterk backstory for det hele, og er superhyggelig og åpen, da må man bare trekke inn Morten for en prat.

Man fikk sett tre av fire band, og hadde en flott kveld i hovedstaden.

Om kort tid finner dette arrangementet sted, og i år er det engelske Wytch Hazel som står som headliner, et band som leverer glimrende hardrock med melodier og en touch av både 70- og 80-tallet. I tillegg stiller norske Zebulon, nystartet doomband, sveitsiske Morgarten (folk-black metal) og Crimson Moonlight, svensk svartmetal.

Oslobandet har med sitt nye album gravd seg dypere ned i den mørke materien som er mennesket, menneskets sinn, menneskets følelser, omgivelser. Kommer de til å klare å stå i det? Jeg ble gradvis tom selv etter noen runder med albumet, og jeg hintet i anmeldelsen at det kanskje ikke er så lurt å dra på med dette om man er langt nede, å forsterke noe som allerede er mørkt. Musikk er mer enn underholdning, det gjenspeiler og formidler mørke og lys, og kan være verktøy til forebygging og positivitet så vel som nedbrytning, mental medisinering og ødeleggelse.

Thrash metal fra Israel er ikke hverdagskost her på berget, derfor er det litt eksotisk å sjekke inn intervju med gjengen i Sinnery. Det går i aggressiv thrash som grenser til litt mer extrem metal, og det er høy kvalitet i alle ledd. Jeg fikk fatt i Alon Karnieli, som tar oss litt gjennom historikken og metallen.

Vi har mistet en musikkelsker og - kjenner.

Nå er nok ikke Martin et navn alle kjenner til, men de som har hengt her på Heavymetal.no og liker ekstrem metal og/eller metal som er mørk og ikke befinner seg på mainstreamen, har mulig plukket opp anmeldelser fra karen.

Tilbake i 2016 meldte jeg at bandet var tilbake etter en 8 år lang pause, etter dette har de sluppet en skive et par år etter det, og ferske 'A Journey Told Through Fire'. Albumet slår hardt og stort, og man skal være ganske blasert om man ikke har beveget kroppsdeler og hyttet litt med never underveis. Jeg skrev blant annet at "... Det er fortsatt øs pøs og rett i strupen, med melodisk føring og pompøsitet som Fru Flettfrid ville ha satt pris på. Og du verden for en produksjon!"